Kloden er full

Det er gode tider for ymse økonomiske forståsegpåere, så gode at også amatører kaster seg på. Metaforene og klisjeene blomstrer i alle leirer. Og hvem kan være mer amatør her enn en halvgammel tømmerhogger?

Sjefen i IMF (Det internasjonale pengefondet) tilhører alarmistene, verdensøkonomien står foran en kollaps, eller var det på kanten av stupet igjen?

Politikere i alle land og av alle avskygninger maner til ro. Det er jo jobben deres. Ifølge Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg er den norske økonomien grunnleggende solid, våre banker er spesielt solide. Det er bare i en svært avgrensa sektor innen økonomien, nemlig finanssektoren, at det er et (forbigående) problem. Dette sies om en liten økonomi i et bitte lite land. Og selv om denne økonomien relativt sett er liten, er den jo globalisert i større grad enn kanskje noe annet land. Det berømmelige pensjonsfondet, som jo er selve bunnbjelken i vår soliditet, og vårt framtidshåp, er nå i hovedsak satt i diverse internasjonale aksjer, noen av dem blant de mest utsatte i disse krisetider, inkludert råtne amerikanske boliglån.

Hva mener så tømmerhoggeren? Jo, at intet tre vokser inn i himmelen. Dette er en grunnleggende innsikt som i den økonomiske sfære innebærer at finanssektoren ikke er frikoblet fra realøkonomien, men et direkte uttrykk for sistnevnte. I marxistiske termer er finanssektoren overbygning, mens realøkonomien er basis.

De som trøster seg med at finanskrisa kan løses uavhengig av de grunnleggende problemer i realøkonomien tar derfor feil, og vil måtte bite i seg sine selvtrøstende optimistiske forklaringer. Selvtrøsterne er også raske med å fortelle oss at den nåværende krisa ikke kan sammenliknes med krisa i 1929. Den gang gjorde ikke myndighetene noe og krisa blei langvarig. Nå aksjonerer jo politikerne som bare det, selv Good old George W. har lettet på ræva og troen Kongressen til aksjon. G7- og G20-land møtes og vedtar saker og ting. Kristin Halvorsen garanterer våre sparepenger opp til 2 mill. (hvem fanden er det som har 2 mill. i banken?) Jo, Spetalen naturligvis, selv om han har milliarder. Men disse vil hun ikke garantere. Det vil vise seg å være et feiltrinn, men det spiller for øvrig ikke noen rolle fra eller til.

De grunnleggende forskjeller mellom 1929 og 2008 er det så vidt jeg kan se få eller ingen som berører. Men vi har en nordmann, til og med en nobelprisvinner, som i sin tid forklarte problemene i realøkonomien på en grei måte, nemlig Trygve Haavelmo.

Han fikk jo Nobelprisen i l989 for svært teoretiske arbeider innen økonomi og den såkalte økonometri, bruk av matematiske og statistiske metoder etc. Men han var en jordnær mann som også engasjerte seg i samfunnsdebatten, for eksempel den enorme forskjellen i levestandard mellom Vesten og fattige land. Naturelsker var han, og pasjonert ørretfisker. Til de grader at noen av hans kolleger kalte hans spesialitet for «ørretometri». Nok av det. I realiteten kan vi vel regne Haavelmo for den egentlige grunnleggeren av det som kanskje vil vokse fram som et nytt økonomisk fag, nemlig økologisk økonomi.

Etter FN-rapporten og utvikling og miljø, Brundtlandrapporten i 1987, rykket Haavelmo med kollega Stein Hansen ut med ganske saftig kritikk. Brundtlandrapporten la jo som et viktig premiss at det var viktig med fortsatt sterk økonomisk vekst i Vesten, for dermed på et vis å bidra til bærekraftig utvikling i hele verden. For herrene Haavelmo og Hansen var dette nærmest en forferdelig tanke. De argumenterte tvert imot at verden allerede var «full», dvs. at rommet for ytterlige ekspansjon (av realøkonomien) var trangt eller allerede nærmest sprengt. Denne kritikken ble altså fremmet for nesten 20 år sia, og før en annen påtrengende krise, klimakrisa, hadde kommet høyt på dagsorden, men som jo også er et resultat av økonomisk ekspansjon med utslipp av klimagasser.

Hva er så den grunnleggende forskjellen mellom 1929 og 2008? Jo, for det første var verdens befolkning i 1929 bare ca. 2 milliarder mennesker, mens den i dag er nær 7 milliarder. Dernest var utnytting av verdens ressurser i 1929 beskjeden. For eksempel hadde avskogingen av de tropiske skoger ikke begynt engang, mens den i dag er godt i gang med å bli total. En rekke andre parametere på overutnytting (fiske!) kunne ramses opp.

Haavelmo og Hansen sa i et avisintervju noe slikt som: «Veksten i verdens befolkning kombinert med den økonomiske veksten har skapt en enorm strøm av ressurser fra økosystemet. Etter at ressursene er brukt havner de tilbake i økosystemet som avfall som i sin tur sprenger klodens kapasitet for å ta imot dette avfallet.»

Kort sagt, intet tre kan vokse inn i himmelen, og realøkonomien har sine naturgitte, ressursmessige grenser. Dette slår inn i finanssektoren som forbigående eller permanent krise. Optimistene har trodd at vi på sett og vis kan frikoble oss fra slike begrensninger. Diverse dot.com-eventyr (som jo gikk rett i dass) og tro på virtuelle fiksfakserier har ledet til en lettsindig tro på overbygningens makt, inkludert finanssektoren. Småsparere er blitt lurt inn i råtne aksjer og aksefond og ansvarlige politikere vil vise seg å ha vært like lettsindige.

Haavelmo og Hansen sa den gang også noe om dette: Det er rimelig å anta at de irreversible følgene av en optimistisk, lettsindig politikk vil skape langt større problemer enn følgene av en mer forsiktig pessimistisk politikk.

Politikerne hørte ikke på dette rådet. I stedet fulgte de Gro Harlem Brundtland på hennes lettsindige, optimistiske vei. Dermed har vi mista 20 år. Haavelmo er dessverre ikke lenger blant oss, men det er da vel Stein Hansen. Hansen, hvor er du nå?

Akkurat nå jubler selvtrøsterne seg over børsoppgang over hele fjela. Vel unt, så lenge det varer. Men, de kommer snart til å få et repetisjonskurs i den nære sammenheng mellom finansøkonomi og realøkonomi. Det blir et hardt kurs for noen og hver. Men naturligvis går ikke alt i dass. En ny økonomi vil oppstå, og et nytt, mer økologisk bærekraftig og realistisk levesett for alle. Vi tømmerhoggere skal nok vite å bidra med bærekraftig tømmerhogst så lenge knokene kan krøke seg rundt et økseskaft. Vi har alltid levd i realitetenes verden. Og på fritida leser vi «Walden» (Livet i skogene) av den mest fornuftige av alle amerikanere, Henry David Thoreau. Han trodde ikke på yankeenes ekspansjonsøkonomi. I stedet sa han: «Jeg tror på skogene, og markene der kornet gror».