Klodens helse

DET ER BETYDELIG sosialmedisinsk uenighet om hvor mye vi bør bekymre oss over egen helse og hverdag. Bekymringen selv kan bli et større problem for livskvaliteten enn den livsstil og de helseproblemer den måtte medføre. Samtidig bør det nok være lov å mene at det ikke nødvendigvis er riktig å klappe kjederøykeren på ryggen midt i en rallende hostekule med noen trøstens ord; ingen grunn til bekymring. Dessuten spiller det en ikke uvesentlig rolle om egen livsstil rammer bare en selv eller andre. Når det gjelder klodens helse er det i stor grad summen av våre aktiviteter som enkeltindivider som er avgjørende - og det er grunn til bekymring. Det er to hovedlinjer av advarsler når det gjelder vårt livsgrunnlag. Den ene går tilbake til Thomas Robert Malthus som i 1798 spådde sultkatastrofer fordi befolkningsveksten skjedde raskere enn matproduksjonen. Dette synet ble videreført av som ny-malthusianere som Paul Ehrlich («The Population Bomb», 1968) og «Romaklubbens» bestselger «Limits to Growth» fra 1972. Den andre hovedlinjen kan føres tilbake til Rachel Carsons klassiker «Silent Spring» fra 1966 som viste hvordan giftutslipp og sprøytemidler forgiftet miljøet. En tredje, nyere, bekymring er knyttet til tap av klodens arter og biologiske mangfold. Disse problemene er i stor grad sammenkoblet, og de har stort sett sin årsak i kombinasjonen befolkningsvekst og konsum.

I VÅR UTKOM rapporten Millennium Ecosystems Assessment med nytt om klodens helsetilstand. Et par riksaviser viet forsiden til rapporten, og miljøminister Hareide stilte opp hos Viggo Johansen. Uvant ståhei, og strengt tatt var ikke rapporten stort annerledes enn de foregående, den bare påpekte enda klarere at de negative trendene for klodens miljø fortsetter ufortrødent. For den som ikke følger mottoet til Ludvig 15. Après moi, le déluge er det reell grunn bekymring av følgende: 1 Mange av miljøendringene, som artstap, er i praksis irreversible. 2 Dramatiske endringer i klodens økosystemer har skjedd over en tidsskala som er ufattelig kort, mindre enn 0.1 prosent av det moderne menneskets historie. 3 Mange av langtidseffektene er sammensatte og ikke forutsigbare. Denne trenden kan simpelthen ikke forlenges veldig lenge. Avisoverskriftenes valg av «global kollaps» som blikkfang er allikevel ikke spesielt heldig. Det gir klassisk skyts til Bjørn Lomborg og hans disipler som vil hevde at dette ble sagt også i for 30 år siden, og se, vi er her da fortsatt.

FNs PROGNOSER Indikerer en utflating av klodens befolkning på et sted nær 10 milliarder innen de neste hundre år. Det er sannsynligvis mulig å brødfø alle milliardene, forutsatt en global fordelingspolitikk av en ganske annen type enn den vi ser i dag, og om vi er villig til å ta i bruk alle dyrkbare områder og nye bioteknologiske produksjonsmetoder. Slik sett har altså ikke Malthus og hans etterkommere fått rett. Det som imidlertid er helt åpenbart er at 10 milliarder mennesker ikke kan ha et konsum som ligger i nærheten av det vi i den vestlige verden har lagt oss til - og hvor forbruksvekst fortsatt anses som politisk mål og samfunnsøkonomisk nødvendighet. Problemet ligger på utslippssiden, for så vidt i tråd med Carsons advarsler, og miljøgifter er fortsatt et høyst aktuelt tema ikke minst i Arktis. Det er allikevel våre utslipp av klimagasser som utgjør den overordnede trusselen i dag, og som gir virkelig grunn for bekymring på klodens og våre etterkommeres vegne. Det er her ikke bare snakk om å tåle mer ekstremvær (á la orkanen Katrina) og litt høyere gjennomsnittstemperatur, men om dramatiske tilbakekoblingseffekter som vi bare i beskjeden grad har oversikt over og som i liten grad er tatt med i de globale klimamodellene.

ET VANLIG ARGUMENT er at de totale reserver av olje og gass i seg selv neppe er tilstrekkelige til å øke temperaturen utover det kloden kan «tåle», selv om de lokale effektene kan bli store. Kullreservene er imidlertid betydelig større, og selv disse er små sammenliknet med karbonlagrene i skog, jord og sediment. De menneskeskapte utslipp av CO2 utgjør bare 5% av naturens egne utslipp, hvilket har forledet flere enn Bush og FrP til å hevde at de er ubetydelige. I hovedsak er naturens utslipp og opptak i tilnærmet balanse, våre utslipp kommer altså som et årlig tillegg som bidrar til at vi nå nærmer oss en dobling av CO2 i forhold til førindustrielt nivå. Det at de naturlige prosessene er så dominerende innebærer imidlertid at selv moderate endringer av disse vil det kunne føre til ytterligere økning av atmosfærisk CO2 og dramatiske tilbakekoblingseffekter som i verste fall kan gjøre store deler av kloden ubeboelig. Et karakteristisk trekk ved økende stress på økosystemer er at det finnes terskler - som er vanskelig å forutse - hvor systemet plutselig «flipper over». Noen frykter at dette også kan gjelde det globale klimaet. Det vi nå ser begynnelsen av, er en rekke selvforsterkende effekter i form av redusert algeopptak av CO2 i hav på grunn av forsuring (som igjen er forårsaket av CO2), økt utslipp av CO2 og metan ved opptining av permafrost (som nå skjer i betydelig omfang i Alaska) og økt frigivelse av klimagasser fra jord. Økt avsmelting av is vil endre ferskvannstilførselen til hav og endre sirkulasjonsmønstre som er avgjørende for havets rolle som CO2-sluk, og redusert snø og isdekke globalt vil gi redusert varmerefleksjon og bidra til økt temperatur. Det er også slik at endret globalt klima vil ha geopolitiske konsekvenser i form av endrede mønstre for matproduksjon, det utgjør en overordnet trussel for klodens biologiske mangfold, og det vil, paradoksalt nok, kunne påvirke det globale miljøet ved nedkjøling av den ytre atmosfære. De rekordlave ozonverdiene (og dermed høye doser av UV-stråling) over Norge tidligere i år skyldes i stor grad en stratosfærisk nedkjøling.

OVER HELEhele miljøproblematikken ligger en form for «meta-bekymring», det at bekymringen vanskelig kan gis noe reelt utløp. Her er ikke bare å stumpe røyken når sannhetens time er kommet. Når støvet har lagt seg etter overskriftene og kommentatorenes velmenende og korrekte konklusjoner om at «det snart er på tide å legge om kursen», så viser det seg at noen har surret fast roret på «business as usual». Ingen vet riktig hvem, det er bare blitt slik. Alle (vel, nesten alle da) mener at «markedet» har fått for stor makt, men det synes å være en utbredt oppfatning at vi alle sitter som fluer i markedets nett og kan ikke annet enn å toe våre hender. Det er ikke helt riktig. Hadde ikke noen skreket opp i 1970 hadde Lomborg kanskje blitt fratatt sitt kronargument om at miljøet er blitt bedre 30 år senere, og det finnes mange eksempler på at «det nytter». I stor grad er imidlertid dette problemer som har hatt teknologiske løsninger og som ikke har fordret noen form for velstandsoffer. Verdens energiforbruk økte med 4.3 % forrige år, og også her til lands peker CO2-utslippene oppover, siden 1990 har de norske CO2-utslippene økt med 27 %. Kyotomålsettingen for Norge er 50,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I dag slipper vi ut nær 56 millioner tonn, og prognosene for 2010 er 62 millioner tonn. Her holder det ikke å skylde på industrien, Bush og Kina. Selv om olje- og gassutvinning dominerer utslippene, så er dette i stor grad også i stor grad summen av vårt individuelle konsum.

DET ER LETT å bli misantropisk og mene at vi simpelthen mangler både evne og vilje til å diskontere eget forbruk mot klodens og kommende generasjoners velferd. Det er et paradoks, siden lykke og sjelefred kun stiller beskjedne fordringer når det gjelder materielle goder. Det er selvsagt også mulig å hevde at usikkerhetene rundt klimaendringer er så store at det ikke forsvarer noen materielle offer. Her synes ikke forsikringsprinsippets logikk å gjelde, men det er også åpenbart at villigheten til å betale forsikringspremien henger sammen med oppfatningen av risiko. Det er forskjell på røykskader på kjøkkenet og at huset brenner ned. Når det gjelder klodens miljø må det ikke herske tvil om at risikoen er stor - varmen er løs, bokstavelig talt.