Kløften i debatten

ISLAM: Offentlig debatt i Norge har en akilleshæl, et svakt punkt den dreier om: til sist handler den alltid om seg selv. Ofte handler den derfor mer om personene enn sakene vi søker å belyse. At det er vanskelig å styre unna denne dreiningen, kan herværende innlegg stå som eksempel på. Endog Asbjørn Aarnes later i sin kronikk (30/5) til å være heftet av debattens medfødte skavank. I så måte gjør han Tore Stubberud en bjørnetjeneste ved å gjøre ham til «saken selv», i en slags personfenomenologisk dreining. Men Aarnes trår bare nesten i fellen, for han bruker personen som et springbrett ut i det allmenne. Etter først å dreie debatten mot personen, tar Aarnes den til et annet nivå, hvor også Stubberud beveger seg: ideenes kraftfelt.

SÅVEL AARNES\' kommentar som Stubberuds advarsler må leses som en idédebatt, ikke som empirisk orientert samfunnsdebatt. Når man tegner et bilde av en europeiske kultur som har feilet og må vike plassen for «en livskraftigere mentalitet», går mine tanker med ett til «1984», «Salamanderkrigen», «A Brave New World» - glimrende fabler over noe som kan komme, ikke noe som er. At en forfatter som Stubberud personlig erfarer at «frihetsrommet omkring ham ... har skrumpet inn», er alvorlig. Men det betyr ikke at dette nødvendigvis svarer til en faktisk sosial realitet, noe Aarnes også understreker: «Det Stubberud aner, er uten realitet for andre». Jeg er selv en av disse andre; jeg kan ikke se at truslene fra islamismen har innskrenket vår ytringsfrihet. Her står vi overfor offentlig debatts evige problem: hvilken realitet sikter debattantene til? I dette tilfellet er det på den ene siden en subjektiv realitet, individets erfaring; den må vi ta på alvor. På den annen side står Europas gamle litterære realitet, en idéverden. I kløften mellom disse to står så de sosiale, kulturelle og politiske virkeligheter. Utfordringen er altså å bygge bro mellom disse, og relatere det personlige samt det abstrakte til det felles håndgripelige. Det gjør man ikke ved å felle dommer over hele «den vestlige intelligentsia» på grunnlag av erfaringer med en karikatur av en quasi-intellektuell kvinne. Dersom erfaringen av kulturforfallet bygger på flere eksempler, må man i så fall vise dét.

LIKELEDES ER det umulig å snakke om en «trussel» fra politisk islam uten å gå nærmere inn på hva man sikter til: Truslene mot Norge på TV? Den vonde følelsen av å se det norske flagget brenne? Personlige trusler, som gjør at en legger bånd på seg? Strid mellom ideer og verdier? Termen politisk islam omfatter svært mange, dels svært ulike grupper og organisasjoner. Ikke alle disse utgjør noen trussel mot våre verdier - selv om de tilbyr et alternativ. Og ikke alle disse ønsker «å overta arenaen». Det er umåte viktig å innta så tydelige felles standpunkter som mulig mot dem som truer vårt åpne samfunn, enten de er høyreekstremister, venstreekstremister eller fanatiske islamister. Men å mene at flaggbrenningen og ambassadestormingen under karikaturstriden som sådan er et direkte utslag av «politisk islam», er ikke et slikt standpunkt. Påstanden skriker nemlig etter ytterligere presisering og belegg. Og i denne debatten er det spesielt viktig ikke å glemme nyansene. For om noe, viser den siste tiden oss at vi ikke kan bekjempe fanatisme med karikaturer! Hermed ytres et ønske om å gjøre debatten mer relevant for alle oss som står nede i kløften og titter opp på de store ideene og personene som innehar dem.