Klokt om barn

Det forsømte barnet synes etter hvert å ha blitt et hovedmotiv i vår samtidslitteratur.

BOK: Barnet som offer for foreldres og andre omsorgspersoners uforstand, travelhet, karriere, egne lyster, egne problemer. Barnet som ikke blir sett, ikke forstått, og som derfor tvinges til å skape seg sin egen verden, i ensomhet, i fantasien. Bare i år er det kommet mange slike bøker, flere av dem gode, hvorav «Natthjem» er en av de bedre.

Motivet er slett ikke nytt i Lindstrøms forfatterskap, men ny (så vidt jeg husker) er den gjennomførte doblingen av fortellerperspektivet som bidrar til å skape en særegen dynamikk i en ellers temmelig stillestående tekst.

Vender tilbake

«Natthjem» er en tredjepersonsfortelling der synsvinkelen veksler mellom en mor, Mai, og hennes eldste sønn, Inge, som nærmer seg puberteten. Den fortellertekniske doblingen gjentar seg på tidsplanet, idet moren i tankene stadig vender tilbake til sin egen barndom og sitt forhold til minstebroren Kjartan, som mistet hørselen i sjuårsalderen.

Ved hjelp av denne komposisjonsmåten får Lindstrøm tydelig fram et hovedpoeng i romanen: at mønstrene gjentar seg, at barn som har følt seg misforstått og tilsidesatt av sine foreldre, kommer til å begå de samme feilene overfor sine egne barn når de selv blir foreldre. Det er ikke tale om direkte misrøkt eller ekstrem egoisme, snarere om en ubetenksom selvopptatthet som virker desto mer forstemmende fordi vi kjenner den så godt igjen. Bøker som «Natthjem» handler om to generasjoner foreldre som har nok med seg selv, som kanskje vet det rette, men som ikke gjør det, som ikke strekker til og derfor plages av en skyldfølelse som barna ikke kan bruke til noe. Problemene forsterkes av at Inge er skilsmissebarn med alle de akk så sørgelig velkjente konflikter til følge.

Romanen viser oss hvor kjærlighetssøkende og sårbare barn er, og den gjør det på en måte som vekker medfølelse og kaller på ettertanke.

«Natthjem» er en roman om voksne som mangler evnen til å kommunisere med barn på et dypere plan. Det er en roman om søken etter tilhørighet, om nødvendigheten av å ha et hjem. «Hjem er et gammelmodig uttrykk,» tenker May under et besøk på et pleiehjem. «Noe med sjel (...). Institusjoner som denne er de eneste som kalles for hjem, paradoksalt nok, siden de ikke er det. Dette er et sted å være fordi man mangler et hjem.»

Klokt og varsomt

Man tenker med gru på hva en mindre habil forfatter enn Lindstrøm kunne ha gjort ut av dette ømtålige stoffet. Her er det utformet på en klok og varsom, om enn ikke oppsiktsvekkende original måte.

Tittelen peker inn mot romanens kjerne. Det er om natta vi mest av alt trenger et hjem.

Den henviser også til et hovedsymbol i boka, nemlig det stedet hvortil Inge tar med seg det pinnsvinet han identifiserer seg med. I det hele tatt er det nok Inges historie som griper mest.

Det er nemlig sansningen av omgivelsene, det dunkelt anelsesfulle, snarere enn refleksjonene, som bærer denne romanen. De siste kan til tider være rett så banale. Det er for så vidt i tråd med romanens hovedidé: at det er handling og øyenkontakt, ikke ord og fjernkontakt som teller i det som med et ord som nå etter hvert føles gammelmodig, kalles barneoppdragelsen.