DEFINISJONSMAKT: Sosiologen Cathrine Holst har skrevet boka som skal forklare hva feminisme egentlig er. Foto: LARS EIVIND BONES
DEFINISJONSMAKT: Sosiologen Cathrine Holst har skrevet boka som skal forklare hva feminisme egentlig er. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Klokt om feminismens mange feminismer

Ei bok som kanskje er ufarlig nok til å gjøre feminismen farlig.

||| BOK: Feminister er enige om at det finnes forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn, men ulike feminister er uenige om det meste annet. Klisjeen om den mannevonde pornomotstanderen er lett å opponere mot, men forteller lite om bredden i feministisk engasjement før og nå. «Hva er feminisme» er boka som skal gjøre tusenvis av unge samfunnsvitere rustet til å se forbi stereotypien. Den har stått på Universitetsforlagets høst- og vårlister i årevis, men har blitt utsatt en sesong om gangen. Å skrive standardverk om feminisme er en krevende oppgave, og Cathrine Holst har sikkert hatt både prestasjonsangst og problemer med å avgrense oppgaven. Når boka endelig kommer, er den ei kompakt grunnbok på rundt 150 sider.

Prosjektet er bredt definert, og bokas seks kapitler tar for seg kjønnsanalyse, feministisk politisk idéhistorie, forhold til andre ideologier, politikk og vitenskap. Konseptet er forlagets Hva er-serie, der profilerte fagfolk presenterer ulike fag og emner for et bredere publikum. Holst legger nøkternt fram feminismens historie og ulike idéhistoriske retninger. Boka vil ganske sikkert bli lest av studenter som en første innføring i feminisme. Det beskjedne omfanget og pedagogiske nivået gjør at boka nok også vil nå flere fag enn de spesifikke kjønnsteoretiske. Publikum er først og fremst akademisk, de som ønsker en grunnleggende analyse av hva feminisme er og har vært.

Kvinner i alle land, i alle sektorer, tjener mindre enn menn. De gjør mer av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet, de utsettes langt oftere for seksualisert vold og havner sjeldnere i maktposisjoner. «Dette har blitt sagt av mange,» skriver Cathrine Holst og tar leseren med på en ferd gjennom den skjeve kjønnsbalansen i samfunnet, illustrert ved tall og tendenser i ulike sektorer. Samtidig foregriper hun mye av kritikken mot framstillingen, ved å reise spørsmål om ikke statistikk like gjerne kan brukes til å si det motsatte.

Dette er moderne feministisk historiefortelling. På skjematisk, lettlest vis presenteres vi for hva forskjellige feminister har kranglet om gjennom tidene, og får viktige nyanseringer av standardhistorien. Holst advarer mot å lese historien som utelukkende hvit og vestlig, minner om unntakene fra tendenser, at Simone de Beauvoirs klassiker Det annet kjønn» kom ved inngangen til det som blir kalt husmoras tiår, og at åttitallet på tross av kvinneorganisasjonenes tapte betydning var et tiår for viktige framskritt innen likestillingspolitikk og kjønnsforskning. Hun dekonstruerer standardfortellingen og skisserer tydelige kriterier for når feminister får gjennomslag i samfunnet.

Cathrine Holst er best når hun analyserer vitenskapsteoretiske og ideologiske perspektiver, og forklarer ulike syn på rettferdighet og motstridende feministiske ståsteder i konkrete saker. Analysen av dagens feminisme er egnet som grunnlag for seinere debatt. Hvert kapittel avsluttes med tips til videre lesning, et bredt utvalg norsk og internasjonal kjønnsforskning som til sammen gir et godt grunnlag for enhver feministisk skolering. Hun tar alle forbehold om tolkning og uenighet og stiller alle de riktige, kritiske spørsmål om metode. Det er slik hun har blitt en av de mest anerkjente unge samfunnsforskerne i norsk akademia for øyeblikket. Men er Holst så redd for å være bombastisk at hun unnlater å vise hva det er som gjør folk til glødende feminister med krasse utsagn?

«Siv Jensen, Madonna og Inga Marte Thorkildsen — er de alle feminister?» spør forlaget i pressemeldingen, men boka gir ikke noe svar på dette. Cathrine Holsts analyse av samtida er både klok og spennende, men hun bruker gjennomgående sekkebetegnelser som «liberalfeminister». Hun skisserer en rekke feministiske posisjoner det er mulig å innta, men nevner få navn og grupper — ingen av de tre fra pressemeldingen, og få samtidige eller tidligere norske kjønnsforskere. Kanskje har hun tenkt at eksempler og uenigheter vil stjele plass og oppmerksomhet fra den ellers nøkterne og objektive framstillingen av feministiske ideer og forskning. Dessverre gjør det framstillingen mindre tydelig enn den ellers kunne vært.

«Hva er feminisme» kunne blitt ei bok med mer brodd og flere lesere dersom den gjorde større bruk av eksempelets makt. Holst skriver for eksempel at det kan være mange årsaker til den dårlig kjønnsbalansen blant professorer i Norge, og skisserer en rekke ulike forklaringsmodeller, fra biologi og konkurransekultur til kjønnsstereotype oppfatninger. Hun skriver ikke at ansettelsesprosessen på Universitetet i Oslo i 1977-84 ble analysert av Elisabeth L?Orange Fürst, som påviste hvordan søkere konsekvent ble bedømt ulikt etter hva slags kjønn de hadde. Holst kunne skrevet om erfaringene Universitetet i Oslo har gjort med moderat kjønnskvotering og øremerking av professorater til det underrepresenterte kjønn og evalueringene som er gjort i etterkant. Hun gjør det ikke.

Når Holst viser at statistisk sammenheng ikke nødvendigvis er årsakssammenheng, er det selvsagt en viktig metodisk påminnelse. Når hun tar med denne uten å vise og kommentere forskningen på årsakssammenheng, underkommuniserer hun at det faktisk er mulig å påvise diskriminering i en rekke situasjoner. Statistisk sammenheng er ikke nok til å påvise årsakssammenheng, men er et godt utgangspunkt for å forske videre på årsak. Er det umulig å bevise hvorfor mannlige professorer ansetter menn som sine etterfølgere? I hvilken grad mener sosiologen Holst at kjønnsbestemt diskriminering er påvist gjennom norsk forskning? Disse spørsmålene blir så vidt skissert og ikke besvart.

Feministisk fantasi er bokas avsluttende kapittel og stedet der akademikeren Holst for alvor møter virkeligheten. Her skisseres hennes egne visjoner og råd til feminismens videre utvikling. Holst har en tydelig feministisk misjon. Hun ønsker feministisk gjennomslag, og hun undersøker når og hvordan det er mulig å oppnå. Her forstår vi at og hvorfor Holst selv er feminist, og hvilket engasjement som ligger bak kampene vi har lest om i de tidligere kapitlene. Endelig forstår jeg hvorfor jeg har ventet så lenge på denne boka. Hun har prioritert hardt og valgt bort mye, nå venter jeg på mer.

Dette er ikke ei bok som endrer liv, slik som Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn». Nabogutten blir neppe feminist av å lese denne boka, men kanskje er det ei bok som kan endre feminismens plass i akademia. Cathrine Holsts analytiske og nyanserte definisjoner er ikke agitasjon til politisk revolusjon, men en tilnærming som viser feminismens plass i politisk tenkning. Det er ei bok som ikke tillater leseren å henfalle til sine egne fordommer om hva feminisme er, fordi den viser at det finnes flere feminismer og at feminister kan komme til motstridende konklusjoner på de samme spørsmålene. Dermed blir det også ei bok som kan bidra til å heve kjønnsforskningen til høyere akademisk anerkjennelse.

Anmeldelsen sto på trykk i seksjonen Ideer i Dagbladet 3. desember 2009.

Vis mer