Klokt om Hitlers menn

Avslørende om Hitlers generaler.

BOK: Det er blitt så moderne å hevde at Stalin var jo verre enn Hitler, hadde det ikke da vært det beste for menneskeheten om Hitler hadde vunnet annen verdenskrig, i alle fall den mot Stalin. Boka gir et klart svar på dette spørsmålet.

Guido Knopp, professor, tidligere redaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung, nå sjef for historieseksjonen i den tyske TV-stasjonen ZDT, ble i fjor kjent for et norsk publikum gjennom boka SS, Historien om nazistenes leiemordere. Også årets bok er en kvalitetsutgivelse.

Dolkestøtlegender

Forfatteren undersøker den dolkestøtslegenden som oppsto under Hitler-Tysklands nederlag i mai 1945. Den tyske hæren kunne ha vunnet krigen, det var nazistenes innblanding i de militære spørsmålene som førte til katastrofen. Dette var en ny versjon av den opprinnelige dolkestøtlegenden fra keisertysklands nederlag i 1918. Den gangen var det hjemmefronten som sviktet, det brøt ut revolusjon, en ubeseiret hær ble dolket i ryggen.

Nå gir bokas tittel konklusjonen på Guido Knopps undersøkelse. Han mener at det ikke fins grunnlag for noen dolkestøtslegende etter den annen verdenskrigen heller.

Svaret på dette spørsmålet har også konsekvenser for hvilken side man havner på i den såkalte historikerstriden som har rast i Tyskland. Var det legitimt fra et bestemt tidspunkt av krigen å argumentere for at den militære motstanden mot Den røde arme måtte støttes fordi den forsvarte den tyske sivilbefolkningen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plikt

Ved å avvise dolkestøtslegenden virker det som om forfatteren mener at enhver fortsatt motstand var en forlengelse av lidelser som i sum ville blitt mindre om den militære motstanden hadde brutt sammen. En del tyske generaler, seinere kjent som motstandsmenn, ville seint under krigen inngå separatfred med USA og Storbritannia for å fortsette krigen på østfronten. Det virker ikke som om noen gikk inn for en øyeblikkelig fred på alle fronter og demokratiske valg.

Hvordan undersøker Guido Knopp dette? Gjennom å skrive biografier om seks toneangivende militære ledere: Erwin Rommel, Wilhelm Keitel, Erich von Manstein, Friderich Paulus, Ernst Undet og Wilhelm Canaris. Han viser hvordan den prøyssiske æreskodeksen for soldater passet perfekt for Hitler og hindret toneangivende ledere fra hæren i å foreta seg noe: den bindende soldateden og det absolutte skillet mellom fag og politikk. Boka viser med all ønskelig tydelighet at dette lammet en motstand som samtidig var tvetydig og betinget.

Den kanskje mest interessante personen er Wilhelm Canaris, og om han finnes det mange opplysninger som vil interessere. Blant annet at han var involvert i mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i 1919. Han var bisittende dommer under rettssaken mot løytnant Kurt Vogel, drapsmannen. Han fikk en fengselsstraff på to år og fire måneder. Canaris syntes straffen var for streng og dukket opp i fengselet som løytnant Lindemann, sa at Vogel skulle overføres til et annet fengsel. Like etter var både Løytnanten og Rosa Luxemburgs drapsmann forduftet. Etter dette fikk Canaris ry som en mann for spesielle oppdrag.

Det er en reflektert og klok bok Guido Knopp har skrevet. Hans veloverveide konklusjon om Canaris lyder: mange mennesker ville ikke bli reddet uten han, altfor mange døde under hans kommando. Og om sine tidligere historiekollegaer hevder han at de har lett altfor mye etter årsakene til det militære nederlaget i stedet for å interesse seg for hvorfor generalene viste lydighet overfor det tjuende århundrets verste forbryter.