VELBALANSERT: Jonas Gahr Støre og Ap's finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen har kommet med et velbalansert skatteløfte, skriver Aksel Braanen Sterri.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
VELBALANSERT: Jonas Gahr Støre og Ap's finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen har kommet med et velbalansert skatteløfte, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Klokt skatteutspill fra Arbeiderpartiet

Ap er livredde for å gå til valg på skatteøkninger. Å låse seg til 15 milliarder i økninger kan være grepet som lar dem slippe unna med det.

Kommentar

Da var Arbeiderpartiets skatteløfte gitt. Framfor å "ta en Stoltenberg" og love å ikke øke skattene om de vinner valget, lover partileder Jonas Gahr Støre og finanspolitisk talskvinne Marianne Marthinsen at Ap vil øke skattene med 15 milliarder kroner i løpet av en fire års periode om de får tilbake makta i 2017. Det vil innebære å reversere 2/3 av skattekuttene til den sittende regjeringen.

Ikke overraskende får partiet kritikk fra både Høyre og SV. Det måtte komme. Høyre mener Ap legger en ekstra og unødvendig skattebyrde på folk flest, mens SV mener Arbeiderpartiet nå låser seg til å føre Høyre-politikk. Midt mellom Høyre og SV, er strengt tatt ikke det verste stedet for Ap å være.

Skattespørsmålet er alltid et dilemma for partiet. Ap ønsker økte skatter for å kunne bruke mere penger på "de store oppgavene", som velferd, samferdsel og sikkerhet. Men partiet vet samtidig at det ikke er bra for partiets oppslutning om de må snakke om skatteøkninger hele valgkampen. Stoltenberg slapp unna problemet ved å love å ikke øke skattene, men etter at Arbeiderpartiet har kritisert den sittende regjeringen for usosiale skattekutt i hvert statsbudsjett siden 2013, var den veien stengt for partiet.

Ved å tallfeste skatteøkningene forsøker partiet å legge ballen død, for å unngå at Høyre ved hver korsvei forsøker å skape et bilde av at det er usikkerhet om Ap's skattepolitikk. Ap's valg legger også et press på motparten, som nå framstår uklare om hvor mye de vil kutte i skattene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke fullstendig klarhet i akkurat hvordan skatteøkningene vil se ut. Det vi vet er at partiet budsjetterer med

  • fem milliarder mer i formuesskatt,
  • fem milliarder mer i økte avgifter, hvorav tre milliarder av disse skal være klimarelaterte og i alle fall halvparten av resten skal dekkes inn ved å fjerne momsfritaket for handel på nett,
  • tre milliarder i rentebegrensning og finansskatt, som følger av skattereformen, og
  • to milliarder i økt inntektsskatt.

Høyres poeng er at dette går utover vanlige folk. Jan Tore Sanner kaller det en "avgiftssmell". Det er en alvorlig overdrivelse. Økningen i inntektsskatten legges på de med inntekt over 600 000 kroner og mest på de med en inntekt på over millionen. Også økningen i formuesskatten vil i all hovedsak treffe folk som har til salt i maten.

Brorparten av avgiftsøkningene skal være grønne. Det vil f.eks. bety høyere avgifter på kjøp av biler med høye utslipp. Dette vil i all hovedsak gå utover de med høye inntekter, og i den grad det går utover de med vanlig inntekt, er dette en avgiftsøkning de kan unnslippe ved å velge grønnere.

Tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Ove Vanebo (Frp), kritiserer også Ap's skatteløfte. Han mener den norske staten allerede er stor og at pengene heller burde kunne hentes fra effektivisering og prioritering. Det er en kritikk med mer hold i.

Men det er ingen nødvendig motsetning mellom å hente inn ekstra skatteinntekter og drive effektivisering og skarpere prioriteringer. Bare om en tror på en "sult beistet"-strategi, hvor skattekutt nødvendiggjør prioritering, er dette veien å gå. Så lenge vi har oljepenger å ta av, så er det mer sannsynlig at manglende inntekter for staten vil hentes fra oljefondet enn upopulære kutt i offentlig virksomhet og ytelser, akkurat slik den sittende regjeringen har gjort.

Det kan også innvendes at skatteøkninger er dårlig politikk nå som Norge må foreta en nødvendig omstilling. En økt formuesskatt kan f.eks. gå utover investeringer i næringsliv, mens skatteøkningene på personinntekt og forbruk reduserer etterspørselen etter varer og tjenester. Det er på marginen riktig, men disse relativt små skatteøkningene vil trolig ha liten virkning på investeringsviljen, som avgjøres av mange flere faktorer.

Et ytterligere problem kan være at økte marginalskatter for de med høy inntekt vil gjøre det mindre populært å jobbe. Da ville i så fall skatteøkningene virket mot sin hensikt. Atter andre vil påpeke at det er urettferdig at de med lang utdannelse og høy produktivitet skal straffes ytterligere. De har allerede lav lønn sammenliknet med kollegaer i andre land grunnet en sammenpresset lønnsstruktur og møter relativt høye skatterater.

Det er imidlertid liten grunn til å forvente at personer med relativt høy inntekt er så sensitive for marginale økninger i skattene at det vil påvirke atferden deres nevneverdig. Det er også grunn til å ønske velkommen forslag som styrker skvisingen av den øvre middelklassen, selv om det kan virke urettferdig. Når skattene på de med høye inntekter øker, reduseres også insentivet til å kjempe for ytterligere lønnsøkninger, siden man får mindre igjen for hver krone i lønnsøkning jo høyere skattesatsen er.

Den norske modellen, med en sammenpresset lønnsstruktur, sikrer både oppslutning om velferdsstaten, samt styrker innovasjonstakten i næringslivet ved å belønne et lykkelig samkvem mellom maskiner og relativt billig høyproduktiv arbeidskraft. En av de største truslene mot denne modellen er økte lønnsforskjeller mellom vanlig folk. Politikk som forhindrer denne utglidningen, vør vi derfor ønske velkommen. De med høy utdannelse og høy produktivitet, som betaler forholdsmessig mye for å opprettholde denne modellen, nyter også godt av å leve i et godt og harmonisk samfunn.

Ap får selvfølgelig kritikk også fra venstresiden, for uklar kommunikasjon og for å drive Høyre-politikk når de ikke går lenger og reverserer alle skattekuttene denne regjeringen har gjort. «Når Arbeiderpartiet aldri tør å reversere eller snu skattekuttene til høyresiden, lar vi Høyre og Frp vinne. Over tid betyr det mye mindre i skatteinntekter og mindre omfordeling», sier Snorre Valen til VG.

Her har Valen et vesentlig poeng, som Ap vil bli nødt til å besvare med pragmatiske poenger. Dette er Ap's evige problem. De er nødt til å finne en mellomvei som de tror velgerne vil kjøpe, som de ikke tror er dårlig for økonomien og som likevel gjør det mulig for dem å prioritere opprustning av de offentlige tjenester. Ofte ender de med å legge (for?) stor vekt på det førstnevnte hensyn.

Det er imidlertid ikke sikkert Ap bør la denne kritikken gå så langt innpå dem. For det første er det noe annet å motsette seg skattekutt enn å reversere skattekuttene. En studie foretatt av endringer i selskapsskatten viste at mens reduksjoner i skatten ikke ga noen vekstimpuls å snakke om, førte økninger i skatten til at veksten ble redusert.

For det andre er det kronisk vanskelig å avgjøre hvor høye skatteøkninger Ap kan gå til valg på uten å gjøre seg upopulære for viktige velgergrupper som er usikre på om de skal stemme Høyre eller Arbeiderpartiet. Det er alltid fristende for partier på venstresida å si at velgerne elsker dem når de er rene og ranke. Sannheten er nok at en rendyrket profil som ikke tar hensyn til de såkalte flytvelgerne, vil ende med brak og fall.

Det er trolig slike resonnementer som ligger bak at Ap også skroter forslaget å om gjeninnføre arveavgiften og som gjør at de ikke går til valg på å øke beskatningen av eiendom, selv om boligmarkedet skriker etter en slik medisin. Når det kommer til stykket er det viktigere å bli likt av velgerne enn å føre en optimal skattepolitikk. Ap frykter en valgkamp som handler om skatteøkninger. Det kan godt tenkes at dette utspillet vil gi dem den relative freden de ønsker seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook