Klossete krimroman

Det er en velkjent sak at det ligger store dramatiske muligheter i å la fortidas hemmeligheter sive ut i nåtida.

Dette er noe kriminallitteraturen særlig har visst å benytte seg av, ja kanskje en av grunnene til at krimlitteraturen har vist seg så overlevelsesdyktig er at den så ofte kombinerer dette grepet med melodramatisk patos. Deborah Crombies siste roman har passende nok på norsk fått tittelen «Hjemsøkt», og skal det overhodet være noen grunn til å lese denne romanen, så må det være fordi hun har maktet å gjøre denne gåten fra fortida til noe vi som lesere er spente på å få vite mer om.

Gåter

Rent konkret dreier det seg om en avdød kvinnelig poet, Lydia Brooke, som døde under omstendigheter som tydet på at det var selvmord. To tidligere selvmordsforsøk forsterket denne hypotesen. Men nå, fem år etter dødsfallet, sitter litteraturforsker Vic McCellan og skriver Brookes biografi, og hun begynner etter hvert å tvile på denne forklaringen. Hun kontakter sin eksmann Duncan Kincaid ved Scotland Yard, og han blir litt etter litt overbevist om at Vic kan ha rett.

Og så skjer det et dødsfall til, under samme omstendigheter som da Lydia Brooke døde, ja da er det ikke lenger rom for tvil. Sammen med sin nåværende kjæreste Gemma tar Kincaid permisjon fra jobben for personlig å følge denne saken til siste slutt. Dermed har man to parallelle drapsgåter, og ved å undersøke den gamle finner man også svaret på den nye.

Klønete

Lydia er langt på vei den mest komplekse karakteren i romanen, og det er hennes gåte vi interesserer oss for. Men dessverre er Crombie åpenbart en svært begrenset forfatter. For alt annet enn det som har med Lydia å gjøre, er rent hjelpeløst skrevet. Karakterene i nåtida er ikke bare endimensjonale, de mangler totalt engasjerende karakteregenskaper. Situasjonene virker alltid klønete beskrevet, og blir aldri levende. Språket er stivt og fullt av konvensjonelle vendinger, og intrigen er i det store og hele uten særlig mye framdrift.

Som kritiker stusser man ved at en forfatter kan både komponere en spennende forhistorie samtidig som alt annet ved romanen virker helt ubehjelpelig utført. Det andre man undrer seg over er nødvendigheten av å oversette middelmådig krim. Det virker som om oversetter Linn Øverås har gjort en god jobb, hun kan sikkert ikke lastes for noen av disse innvendingene.