FUCK DEG, HILSEN ÅTTITALLET: Kanadiske Dan Bejar er best når han kler seg i lyden av det dekadente åttitallet, skriver vår anmelder. Foto: Ted Bois.
FUCK DEG, HILSEN ÅTTITALLET: Kanadiske Dan Bejar er best når han kler seg i lyden av det dekadente åttitallet, skriver vår anmelder. Foto: Ted Bois.Vis mer

Anmeldelse: Destroyer – «Ken»

Klossete, men storslått fra indierockens mest litterære og nasale stemme

Tidvis strålende.

ALBUM: Dan Bejar ser det nok ikke helt selv, men hans beite er 80-tallet.

Ken

Destroyer

4 1 6
Plateselskap:

Dead Oceans

««Hvordan vil en falleferdig stemme låte i en mørk New Romantic-verden?» har Dan Bejar sagt om sin intensjon ved skiva. Svaret: Tidvis strålende.»
Se alle anmeldelser

Kanadierens nasale stemme er ikke akkurat appetittvekkende, og kan minne om folk med et enormt kokainkonsum. Tekstene, som gjerne refererer til Shakespeare og The Smiths i samme setning, er desinteresserte og distanserte på samme måte som store postmoderne romaner.

Så selv om hans (nå endte) medlemskap i The New Pornographers vil ha deg til tro annerledes, fremstår Bejar malplassert blant inderlig indierock.

Først med sitt niende album som Destroyer – «Kaputt», en av de beste utgivelsene fra 2010 – fant kanadieren antrekket som satt som et skudd: like frodig som slibrig softrock, selve lyden av Amerikas dekadente gullalder. Synther kler ham bedre enn gitarer, kort fortalt.

«Ken» – oppfølgeren til mer konvensjonelle «Poison Season» (2015) – ser også tilbake til Bejars ungdomsår, men retter kikkerten mer mot Thatchers Storbritannia enn Reagans USA. «Hvordan vil en falleferdig stemme låte i en mørk New Romantic-verden?» har 45-åringen sagt om sin intensjon ved skiva.

Svaret: Tidvis strålende. Kvalitetene ved «Sky’s Grey» er ikke umiddelbare, men ved gjentatte lyttinger åpenbarer det seg som en av Bejars beste låter, et mektig mantra for endetidene.

«Tinseltown Swimming in Blood» – med en tittel som vinker mot de kriminelt undervurderte skottene The Blue Nile – ville på sin side føltes helt hjemme på «Kaputt». «Rome» er en annen storslått godbit, som tilsynelatende har tjuvlånt sine illevarslende trommer fra The Cure-klassikeren «Disintegration» (1989).

Og likevel er det noe fragmentert og klossete ved «Ken», som om Bejar har funnet ut hvor han vil med albumet først et godt stykke på veien. Forhåpentligvis gjemmer det seg et ordentlig bra album bak neste sving.