Klosterkamp

Kvalitetsdrama for kinogjengere med høy tåleevne for litterære replikker og eksistensielle ambisjoner

FILM: For mange er det noe fremmed og eksotisk knyttet til det katolske. Der finnes ornamenter og ritualer ladet med mening, seremonier som minner om snirklete, gamle sarabander der trinnene ble bestemt for mange hundre år siden.

Og der finnes, ikke minst, de underliggende lidenskapene som vi tenker er nødt til å øke i heftighet under trykket av løftene om kyskhet og renhet. På film er vi blitt vant til å se mystikken og romantikken ved det katolske brukt som staffasje. I filmer som «Da Vinci-koden» og «Mission: Impossible 3» skrudde filmskaperne opp volumet på munkesangen og kastet inn en kardinal i rød kappe hver gang plottet viste tegn til utmattelse.

Mistanker

For hovedpersonene i «Doubt» er troen et indre, eksistensielt anliggende. De slites mellom mot og feighet, de har sine egne agendaer og ambisjoner. De må takle sine indre stridigheter i et miljø med idealer som føles fjernt for de fleste moderne mennesker.

Det er året etter Kennedy ble skutt, og verden går sakte av hengslene. Men på den katolske skolen St. Nicholas prøver søster Aloysius (Meryl Streep) å holde stumpene sammen og ikke la elevene glemme kunsten å skrive med fyllepenn. Men Fader Flynn (Philip Seymour Hoffmann) vil bringe lys og luft inn i de mest mørke og konservative hjørnene. Han er varm og munter mot barna. Kanskje er han for omsorgsfull overfor den usikre Donald, skolens eneste svarte elev. Søster Aloysius mistenker en usømmelighet. Og kampen er i gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Katt og mus

Det er John Patrick Shanley som har tatt på seg den skrekkinnjagende oppgaven med både å dramatisere og regissere filmversjonen av sitt eget Pulitzer-vinnende skuespill. Det høres ennå i «Doubt» at stykket er skrevet for scenen, med litterære replikker og tydelige symboler: En lyspære som går ut, en katt som fanger en mus. Her og der blir det overtydelig, men stort sett legger Shanley ut sine ledetråder med kløkt og sans for kvalitet.

Meryl Streeps rolletolkning vil være omstridt. Hennes søster Aloysius er som hentet rett ut av marerittene til vannkjemmede skolebarn, og ligger tett opptil parodien på en tyrannisk oversøster med smale lepper og hånden konstant hevet til en ørefik. Men denne anmelder tror på henne. Konfrontasjonen mellom Streep og Viola Davis, som spiller Donalds mor og som reagerer på en annen måte en nonnen forventer, er en av de beste scenene i noen film det siste året. Og så er det en grøssende fryd å se Streep og Philip Seymour Hoffman gyve løs på hverandre. I dette selskapet blir dessverre Amy Adams som den uskyldige søster James for mye av en storøyd Disney-kanin.

Lite bråkete

Shanley er en lite bråkete regissør. Et par ganger lar han seg friste til å ta med et par fancy, skrå scener i fothøyde, men stort sett holder han seg i bakgrunnen og lar historien spille seg ut.

Med kraft og alvor tar «Doubt» opp tro og tvil, og spørsmålet om hvem som vinner: De som viser usikkerheten eller de som skjuler eller fornekter den. For dem som baserer seg på troen på noe evig og hellig er tvil kanskje enda mer fortvilende enn for andre. Men de er jammen fascinerende å følge med på.