Klovn uten scene

Helt fra konseptene.

CD: Det er ikke lett å bli klok på Chris Cornell om dagen. Den en gang så ikoniske hardrocksangeren er i ferd med å gjøre seg til et fjols av dimensjoner. Ikke bare er han en studie i plattheter, han framstår også som en karakterløs lykkejeger i sine stadig mer schizofrene forsøk på å kjøpe seg noen kvadratmeter i rampelyset. Der «Carry On» var et dørgende kjedelig forsøk på å etablere Chris Cornell som en kredibel popsanger, er Timbaland-samarbeidet «Scream» et vulgært sprang i retning r’n’b og den banehalvdelen av urban og moderne pop hvor Justin Timberlake er lagkaptein. Problemet er bare at Cornell ikke er Timberlake.

Midas-grep

Der Timberlake er utrustet med en velkalibrert popnese, er smidig og sulten, framstår Cornell som stivbeint, humørløs og malplassert. Lyriske banaliteter som «make a little love, make a little war, tell me how it feels» smelter sammen med sporadiske «oh» og «yeah» og minner mest av alt om en forvirret mann som ikke helt vet hvordan han skal takle overgangsalderen. Timbaland har brukt det siste tiåret på å skape visjonær og underholdende popmusikk med så vel Jay-Z som Pussycat Dolls, men i møte med Chris Cornell er Midas-grepet på ferie.

Ingen scene

Det er i hele tatt vanskelig å se hvem Cornell ønsker å snakke til på denne platen. Han har fremdeles en gudbenådet stemme, men i denne konteksten vil ingen av hans gamle fans føle seg hjemme. For det yngre r’n’b- og hiphop-segmentet vil hans ru croonersang bare forvirre. Det er unektelig besynderlig å høre en som en gang var en av gallionsfigurene for en radikal og opprørsk dreining i rocken nå bade i vocoder, autotune og annet fiksfakseri. Hadde enda låtene holdt et noenlunde nivå, men her er alle som en – fra «Part of Me» til bjeffingen i «Watch Out» – umiddelbart klare for fyllinga. Det blir litt som å se Finn Schjøll i «Skal vi danse», bare at i Cornells tilfelle er det lettere å le av ham enn å le med ham. Dessverre.