KNOCK-OUT: Boris Johnson ledet Leave-kampanjen til en overraskende seier for Brexit, men er selv nede for telling, i likhet med store deler av britisk toppolitikk. Picture by Andrew Parsons / i-Images.
KNOCK-OUT: Boris Johnson ledet Leave-kampanjen til en overraskende seier for Brexit, men er selv nede for telling, i likhet med store deler av britisk toppolitikk. Picture by Andrew Parsons / i-Images.Vis mer

Klovnen Boris vant avstemningen i Storbritannia. Ikke publikum

Angrer han nå? spør Marie Simonsen.

Kommentar

Det er ting som tyder på at sjokket og frykten EU-tilhengere mente å se i Boris Johnsons ansikt etter Brexit-seieren, ikke var skadefro ønsketenkning. Boris og resten av ut-kampanjen har de siste dagene avslørt at de virkelig ikke hadde en anelse om hva som skulle skje hvis de vant.

Det er ingen plan. De har ikke en gang skriblet ned noe på en serviett i en pub. Spurt om hva nå, er det absolutt ingen svar annet enn Oxford-mesterskap i roing.

Allerede har de måttet innrømme at helt sentrale valgløfter om konsekvensene av en utmelding var totalt villedende; både når det gjelder økonomi og migrasjon. Velgere som hadde legitime bekymringer for økende klasseskiller, arbeidsledighet, velferdskutt og sosial dumping, våknet opp til å høre at; eh, det der vil nok ikke endre seg likevel utenfor EU. Ikke en tøddel. Det vil ikke bli flere jobber, færre innvandrere, mer penger. Men vi vil ha selvstyre. Vel, på en måte.

De løy så det rant av dem. Noen vil si at politikere lyver jo stadig vekk. De forteller i hvert fall hvite løgner, eller snakker mot bedre vitende. Men her er altså en hel kampanje bygget på en gigantisk løgn om at Storbritannia kan stenge grensene, polakker returneres til Polen og enorme summer tilbakeføres til velgerne. Ingenting av det er sant. Ei heller at Westminster etter en eventuell utmeldelse vil bestemme mer eller mindre enn de gjør i dag.

Boris og co ble tatt på sengen av David Cameron som varslet at han vil gå av uten først å melde Storbritannia ut av EU, det vil si ta i bruk artikkel 50.

If you break it, it´s yours, som det heter i utenrikspolitikken.

Mens enkelte i EU ber om at prosessen må komme i gang raskt for å minske usikkerheten, sier nå Boris at det ikke har noen hast. Det viktigste er at folket har talt, og så får vi se hva som skjer. Først må vi få på plass en ny statsminister og ny regjering.

Den påfallende nølingen og manglende entusiasme for resultatet, også på ut-siden, har utløst spekulasjoner om hvorvidt Westminster virkelig vil følge flertallets ønske. Hvorfor ellers nøler politikere som er notorisk kjent for sin eplekjekke skråsikkerhet? Politisk har de lite valg i øyeblikket, annet enn å si at de respekterer folkeavstemningen, men juridisk og teknisk kan prosessen trekkes ut lenge nok til at det politiske landskapet skifter.

Og det er det til de grader i ferd med å gjøre.

Brexit har utløst ragnarokk i begge de store partiene. Statsminister David Cameron varslet som kjent straks sin avgang, uten en klar etterfølger. Kampen for å unngå den omstridte Boris Johnson som ny leder er allerede i gang.

I Labour er det et like heftig opprør mot den grå partilederen Jeremy Corbyn, som mange gir skylda for at Labour-tunge områder i nord sikret Brexit. Halvparten av Labour-velgere ante ikke hva partiet sto for, viste en måling like før avstemningen. Da har du et alvorlig problem med å få frem budskapet. Sentrale Labour-folk mener partiet må forberede seg på et snarlig nyvalg, som Labour under Corbyn ikke har sjanse til å vinne. Corbyn svarte i dag morges med å sparke kritikere fra skyggeregjeringen, noe som har forsterket krigslysten.

I verste fall kan splittelsen vi ser på begge sider føre til dannelse av både nye partier og et nytt og mer rettferdig valgsystem. Det siste er etterlengtet.

Den mest patetiske figuren i dette kaoset er utvilsomt David Cameron; ikke bare fordi han var så nonsjalant og selvopptatt at han utlyste en folkeavstemning om Storbritannias rolle i verden, for å rydde opp i en intern strid i det konservative partiet. Det alene sikrer han en plass i historien på linje med Lord North, intet mindre, mener de mest opphissete. North var altså statsministeren under USAs uavhengighetserklæring, den ultimate sviker.

Det mange glemmer er at Cameron selv er en ihuga euroskeptiker, som i likhet med utallige partifeller år ut og år inn, siden Thatchers tid, har hamret løs på ubrukelige EU. Det har vært nyttig i valg. Som London-korrespondent på slutten av 1990-tallet, så jeg hvordan en liten fløy var i ferd med å tildra seg mer makt gjennom en brunsvidd populistisk retorikk, og det har bare tiltatt siste tiåret. Ville du utfordre partiledelsen, måtte du være euroskeptiker, enten du mente det eller ikke.

Verken Cameron eller andre i partiet, som tross alt ser fordelene av medlemskapet, ikke minst markedet, bør være overrasket over at folk til slutt trodde på deres påstand om Brussel som dyret i åpenbaringen. Eller at den enøyde retorikken bidro til å dyrke fram populister som Boris Johnson og Nigel Farage med sine løgnaktige løsninger.

Alt handler ikke om innvandring, men ingen kommer unna at retorikken i denne valgkampen i hovedsak gjorde det. Som sagt over, bekymrete ut-velgere har hatt grunnlag for å kreve endring, men det er mindre klart om kritikken burde rettes mot Westminster eller mot Brussel.

Takket være et enøyd ensaksparti og splittete konservative, ble EU-beistet syndebukk for en feilet britisk politikk. Konservative briter vil løsrive seg fra EU for å slippe lover og reguleringer som kommer mange ut-tilhengere til gode; blant annet når det gjelder arbeidsmiljølover og andre rettigheter for arbeidstakere.

Fri flyt av arbeidskraft innen EU har uten tvil sine skyggesider, men er det så sikkert at det konservative partiet ønsker mer regulering, høyere lønner og mer fagforening? Eller at den frie flyten kan stoppes, hvis Storbritannia fortsatt skal ha adgang til det indre marked? Er det migrasjon som har undergravet NHS (National Health Service), eller er det politiske vedtak i Westminster? Dette er spørsmål også norske Brexit-entusiaster bør kunne svare på. Storbritannia er ikke Norge, og Brexit er ikke norsk EU-avstemning. Som medlem i EØS bør nei-tilhengere tvert om være bekymret over at Europas fremste EU-skeptiker melder seg ut og mister sin stemme. Det er i hvert fall grunn til å se på hvem i Storbritannia som tjener på det som nå skjer.

Ro dere ned, det vil helst gå godt, sier mange i disse dager. På begge sider. Selvfølgelig. Verken EU eller Storbritannia går under i overskuelig fremtid. Storbritannia er for stort og viktig til å straffe eller stenge ute. Det blir ikke tredje verdenskrig med det første, selv om ytre høyre fosser frem. Men det hender i historien at det i lengre perioder går riktig ille før det roer seg igjen.

Kaoset som har oppstått i verdens eldste demokrati de siste dagene, avslører at lederskap er en skjør ting. De to gamle Eton-kameratene, Dave og Boris, besto ikke testen. Dessverre er det ikke sånn i toppolitikken at du kan ta testen om igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook