Klovnen er tilbake

- Nordmenn er mye nærmere følelsene sine enn vi svensker. Ingen steder er applausen varmere enn her. Kanskje derfor elsker jeg også å være i Norge, sier Tomas von Brömssen.

Fra 4. mai venter det ham nye klappsalver på Chat Noir med «Tomas norske revy». Allerede sett av mer enn 30000 nordmenn på turneen fra sør til nord i 1998 og 1999. Etter brakpremieren i Bergen i september 98 skrev Dagbladets Annette Mürer: «Det rene lykketreff.»

Ingenting slår Nord-Norge

Og nå: Chat Noir.

- Kanskje den siste revyscenen i Skandinavia. Du kan ikke forestille deg lykken når lampene slokner og kjærligheten strømmer mot deg fra salen, sier han.

- Turneen i Norge de to siste årene var åpenbart heller ikke dårlig?

- Fantastisk. Og ingenting slår Nord-Norge. Reisene med Hurtigruta om natta. Nordlyset. Fisketurene. Jeg fikk være med en lokal fisker ut på havet. 20 havørner kretset rundt båten. Jeg ljuger ikke. Og så spekkhoggerne som berg i havet, minnes Tomas.

De ville også oppleve vår kjære, varme klovn.

Lavmælt og ujålete

Kjærligheten mellom nordmenn og von Brömssen er gjensidig. I et par tiår har han vært en del av den norske familiens lørdagskveld i ulike TV-roller.

Og man blir ikke mindre glad i ham ansikt til ansikt.

Lavmælt, ujålete og nær under en morgenstund på kafé med vafler, kaffe og røyk. Ikke et snev av primadonnanykker.

En av grunnene er nok barndommen og oppveksten i toromsleiligheten med tre brødre i Göteborgs arbeiderstrøk, der faren tok strøjobber og malte bilder på si.

- Pappa arbeidet ved jernbanen, han var utkaster på restaurant. Han kunne komme hjem med snitter som var blitt til overs. Duften av laksesnittene var mitt første møte med den fine verden. Det neste steget på «klassresan» var da jeg kom inn på realskolen, seinere på gymnaset - som aldeles ikke var noen selvfølge i mitt miljø.

- Men du har alltid vært trofast mot din arbeiderbakgrunn?

- Åh nei, du. I dag er jeg stolt av den, men i en periode skammet jeg meg. Jeg ble budt hjem til de fine hjemmene. Ingen måtte få vite hvordan jeg hadde det. Det sitter så jævla dypt, det der. Tre i klassen hadde egentlig ikke råd til å gå på skolen, vi fikk redusert terminavgiften som ennå fantes i Sverige. Jeg husker læreren ropte oss opp for at vi skulle komme fram og hente beskjeden. Det var som Golgata.

En annen traumatisk opplevelse var da vi feiret forlovelsen min hjemme i torommer'n. Plutselig kom hele klassen ramlende opp vår jævlige trappeoppgang som en overraskelse. Jeg følte meg som en morder som var blitt avslørt.

Naken på scenen

- Var det på den tida du valgte klovnens rolle for å beskytte deg?

- Presis. Jeg ble hoffnarren. Jeg visste faktisk ikke at jeg kunne få folk til å le. Det var klassekameratene mine som oppdaget det talentet, særlig én. Det var de fra klassen som overtalte meg til å søke teaterskolen. Jeg er sjeleglad for det, selv om jeg aldri tenkte på å bli skuespiller. Det lå heller ikke i kortene i arbeiderstrøket.

- Ditt vakreste barndomsminne?

Han tenner en ny røyk. Tankene rygger. Det blå, rolige blikket blir innadvendt i ansiktet som har fått snille furer og spor av livet.

- Vinterkveldene i akebakken. Snøflakene i lyset fra gatelykta. Våte votter. Om igjen og om igjen ned bakken på kjelkene. Hjem for å hente en brødskive. Kuldetårene som rant ned kinnene og blandet seg med snørr og margarin i munnen. Og livet, du vet det som hadde stropper til å feste strømpene på. Innerst mot en svett kropp klødde det som et helvete.

- Jeg tror det var tryggheten i barndommen som seinere ga meg mot til å stå «naken» på scenen, sier han, mens han uttrykker ekte glede over å skulle stå på Chat Noirs scene 16 kvelder i mai.

SAMLIV: I 25 år har Tomas von Brömssen og Bo Hermansson (til høyre) arbeidet sammen.