Klovner i sorg

Samvittighetsfull journalistisk kunstbok uten den helt store energien.

BOK: Ottar Helge Johannessen (f. 1929) fra Mandal har gjennom nesten hele sitt kunstnerliv laget bilder av klovner, men har heldigvis – i motsetning til visse andre klovnekunstnere – aldri følt behov verken for å sprute champagne på meningsmotstandere i TV2-studio eller rykke inn lettkledde bilder av seg selv i Aftenposten.

Snarere framstår Johannessen – i Gunvald Opstad-boka som bærer det betegnende Johannessen-sitatet «Smilet er en flyktig tilstand» som tittel – som en ydmyk (han har sågar kviet seg for kunstnerbegrepet), hardtarbeidende alvorsmann som gjennom et langt liv aldri har sluttet å utforske tilværelsens meningsløshet. Klovnen, som han første gang møtte da han tittet under teltduken på det tilreisende sirkuset som barn, har fascinert Johannessen «fordi vi alle bærer maske».

Den figurative grafikken – først og fremst etsningen og tresnittet – og tusjmaleriet har vært Johannessens formater. I all hovedsak har han arbeidet i svart og hvitt og med nyanserikdommen det åpner for. Ikke bare har han selv laget et stort antall kunstverk; i over 20 år underviste han andre på Kunst- og håndverkskolen, de siste åtte av dem som Chrix Dahls etterfølger i rollen som overlærer i Radérklassen. I grafikkens glansdager i 1960-åra hadde Johannessen også en serie verv i kunstnernes organisasjonsliv, deriblant ti år i styret i Norske Grafikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Udramatisk

Om Johannessen i dag er et navn som først og fremst påkaller lokal interesse på Sørlandet, har han altså en betydelig karriere bak seg både som kunstner og pedagog, og er da også innkjøpt med til sammen 37 arbeider av Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst. I perioden 1954-1982 deltok han på Høstutstillingen 25 ganger.

Boka om ham føyer seg inn i en rekke utgivelser den tidligere Fædrelandsvennen-journalisten Gunvald Opstad har forfattet om kunstnere med tilhold i landsdelen han har arbeidet i. I fjor ga han ut bok om Reidar Rudjord, en kunstner og en utgivelse som har flere likhetstrekk med Johannessen og Opstad-boka om ham: Begge er de kunstnere som i meget begrenset grad vil verbalisere og forklare kunsten sin; begge er de først og fremst grafikere som opplevde sine høydepunkter i grafikkglansdagene for noen tiår siden; begge er de kunstnere som snarere enn å eksperimentere har vendt tilbake til de samme motivene igjen og igjen – Rudjord til Lista-landskapet, Johannessen til klovnene, evangeliene og de ensomme menneskeskikkelsene i en kald og meningsløs verden (Johannessens opptatthet av menneskenes manglende kommunikasjon kan minne om novellene til hans venn fra barneåra, forfatteren Kjell Askildsen).

Begge bøkene presenterer raske, udramatiserte, anekdotefattige og nokså fargeløse skisser av kunstnernes tilsynelatende heller udramatiske liv, og har gamle intervjuer og anmeldelser som avgjørende kilder. Begge bærer i passasjer også preg av oppramsing.

Sympatisk

Opstads ambisjon om å nedfelle livene til viktige sørlandskunstnere i bokform er umulig å ikke sympatisere med. «Smilet er en flyktig tilstand» er, med sin omfattende billeddel, en solid dokumentasjon av Ottar Helge Johannessens karriere. Opstad skriver innsiktsfullt og nærmest blottet for kunstfaglig sjargong om Johannessens bilder. Påfallende er det, både på godt og vondt, at ikke en eneste kunstteoretiker nevnes.

Men om Opstad kan være vurderende og kritisk når det gjelder hvilke deler av kunsten hans som er gode og ikke, er han meget hensynsfull og vennlig innstilt når det kommer til Johannessens liv, og avslutter i verste fall temmelig kryptiske setninger med «Han vil ikke si mer om det» – selv om han samtidig på tradisjonelt vis knytter Johannessens motivkrets til livet hans. Øyeblikk som må ha fortonet seg som avgjørende i kunstnerens tilværelse framstilles uten dveling eller form- eller stemningsskifter. Selv om Johannessen har bidratt gjennom nye intervjuer, går Opstad sjelden særlig tett på.

Portrett

I første kapittel bruker Opstad begrepet «kunstnerbiografi», men boka slik den framstår vitner om noe lavere ambisjoner. Den er, med sine mange og lange sitater, snarere et utpreget journalistisk portrett av liv og verk. Den er en samvittighetsfull og ordentlig gjennomgang av de viktige hendelsene i Johannessens historie, delvis kronologisk, delvis tematisk organisert: I korte kapitler forteller Opstad om bildene, utsmykningsoppdragene, undervisningen, utenlandsreisene, hjemflyttingen fra Oslo til Mandal og interessen for Munchs og Georges Rouaults kunst.

Vår tids kunst er den pessimistiske Johannessen fullstendig uinteressert i _ «bråk og ukultur, etter min mening» – og han holder seg med en forfallstankegang som framstår som overraskende ufruktbar og ureflektert.

Men Opstad overbeviser leseren om at Johannessens eksistensielt orienterte kunst er det motsatte (selv om flere kritikere har kritisert kunstneren for å gjenta seg selv). Likevel får «Smilet er en flyktig tilstand» aldri løftet som ville hevet boka over det interessevekkende, men litt grå og gjennomsnittlige.