Klumsete kvinner og klær

Dagbladets Vegard Larsen om chick flicks.

Du kjenner sikkert introduksjonssnutten i «Sex og singelliv»: «Seksualantropolog» Carrie Bradshaw spaserer ned Fifth Avenue i sine Jimmy Choos og sitt rosa, lårkorte tyllskjørt. Hun er den perfekte kvinne i den perfekte by. Helt til bussen foran henne kjører i en pytt og spruter søle på henne. Som om ikke det var nok, henger det en svær reklameplakat med en utfordrende Bradshaw på bussen. Bildet kunne ikke vært tydeligere: Hun er en selvstendig, målrettet og vellykket kvinne. Med sitt eget selvbilde som sin verste og eneste fiende.

I MORGEN HAR «Sex and the City» norgespremiere. Allerede på pressevisningen aner man at noe er på gang. I motsetning til normalen, da ti, tolv morgentrøtte filmkritikere trapper opp med hver sin svarte kaffe, var Filmens Hus i Oslo preget av summende forventning og dobbel macchiato med lettmelk (caffelatte er så 2005, må vite). Salen var fylt til randen av relativt unge, velkledde kvinner (og en håndfull menn), som hver og en har trykket «Sex og singelliv» til brystet.

Hvor de samme kvinnene var under visningen av for eksempel Fatih Atkins overbevisende og svært aktuelle samtidsdrama «Den andre siden», er uvisst. Men for å si som Solstad, det har kanskje noe med tidsånden å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aftenpostens filmkritiker, Per Haddal, sa det slik: «Jeg har ikke sett en eneste episode av «Sex and the City». Og jeg skal ikke anmelde filmen heller. Men dette er helt tydelig et fenomen, så man må jo se den».

FENOMENET ER riktignok ikke nytt. Såkalte kvinnefilmer - hvis man velger å definere romantiske melodrama slik - er nesten like gamle som filmmediet selv. Utover 30 og 40-tallet begynte Hollywood å skreddersy filmer rettet mot et kvinnelig publikum i store kvanta. Sterke personligheter som Bette Davis, Katharine Hepburn og Claudette Colbert hører til denne epoken. Samtidig er disse filmene nokså ulike dagens chick flicks . Eller er de egentlig det?

«Den tradisjonelle kvinnefilmen hadde en prefeministisk holding. Dette til tross for at filmenes kvinnelige hovedrolleinnehavere sto opp for seg selv med mot og styrke», skriver den amerikanske journalisten James Wolcott i marsnummeret av Vanity Fair.

Tidsånden igjen, altså.

Filmer på 30 og 40-tallet sprang ut fra en verden der kvinner fremdeles hadde en normgitt kvinneposisjon. De kunne være «ville og gale», men når alt kom til alt spilte de annenfiolin i forhold til mannen, og lot seg som oftest alltid forføres tilbake til allerede satte roller.

KVINNELIST: «Sex and the City: The Movie» har premiere i dag. Filmen føyer seg inn i en lang tradisjon av det vi kan kalle chick flicks. Foto: FILMWEB
KVINNELIST: «Sex and the City: The Movie» har premiere i dag. Filmen føyer seg inn i en lang tradisjon av det vi kan kalle chick flicks. Foto: FILMWEB Vis mer

«Det var ikke noe sikkerhetsnett som reddet deg som kvinne hvis du brøt normal etikk og moral», skriver Wolcott. Han hevder videre: «Chick flicken er derimot en postfeministisk konstruksjon som hviler på en pute av velstand, og som spiller på seksuell frigjøring. I dagens chick flicks er fattigdom forvist til de delene av byen som vi aldri får se, puritanske verdier opprettholdes bare av hyklere og samfunnet består ene og alene av nær familie og den innerste vennekretsen».

Et eksempel på det siste, er det faktum at 11. september gikk helt upåaktet hen i handlingen i «Sex and the City». Noe som er merkelig, siden tvillingtårnene fra en dag til en annen plutselig hadde forlatt New Yorks skyline. Krig og terror passet rett og slett ikke inn i det rosenrøde, Guccikledde universet kvinnene representerte.

I FØLGE WALCOTTS resonnement så kvinnefilmer som minner om dagens chick flicks, med selvstendige og moderne kvinner i hovedrollen, så smått dagens lys utover 1960-tallet.

I 1961 inviterte Paramount Pictures til filmfest på denne måten: «Du er spesielt invitert til å besøke Audrey Hepburns hjem, og bli med på den villeste festen New York noen gang har opplevd». I «Breakfast at Tiffany’s» spiller Hepburn Holly Golightly, kvinnen som ifølge Paramounts reklamebanner «representerer og glorifiserer en verden som roterer, en kvinne som ånder New Yorks glitter og glamour».

At Golightly, i Truman Capotes bok, betaler for moroa ved å «underholde» holdne menn, tones betraktelig ned i filmen. I stedet for prostituert, blir hun framstilt som et slags feministisk ikon. Hun krever selvstendighet, og nekter å omfavne kjærligheten med argumenter som at et forhold og kjærlighet vill fengsle henne som kvinne og gjøre henne til en manns eiendom.

Med tanke på at filmen er over 40 år gammel, er det lett å definere tematikken i «Sex and the City» som en smule forslitt, da serien i det store og hele handler om å våge å ta spranget inn i ekteskapets rekker.

«BREAKFAST at Tiffany’s» har mer til felles med dagens chick flicks enn filmer fra 1970 og 80-tallet, og kan nok beskrives som forut for sin tid. Eller er dagens filmer tilbakeskuende? 70-tallets kvinnefilmer vokste derimot frem etter 68-oppgjøret, og steg opp fra asken av brente brystholdere. Slik sett er en film som Paul Mazursky «An Unmarried Woman» fra 1978 betegnende. Filmen er samfunnskritisk og realistisk og handler om en voksen dame som får sitt «perfekte» liv knust da hennes ektemann forlater henne for en yngre kvinne. Filmen tematiserer det å stå på egne bein igjen. Og typisk for sin tid finner filmens hovedperson, etter en depresjon eller to, kjærligheten i en alternativ, intellektuell billedkunstner som respekterer henne. Og ikke minst hennes frihet.

Utover 80-tallet ser vi starten på chick flicks slik vi kjenner dem i dag. Likevel er det en helt annen tone i for eksempel Madonnas «Desperately Seeking Susan» fra 1985, enn i Scarlett Johanssons «The Nanny Diaries» fra 2007. Madonna spiller en street-smart jente med sterke meninger og bein i nesa, mens Johansson dropper skolen, og søker lykken i New York, ved å ta seg jobb som barnepike i byens beste strøk, mens hun drømmer om den rike kjekkasen i etasjen over. Prinsessefaktoren er i det hele tatt skyhøy i dagens filmer. Noe som for alvor begynte med «Pretty Woman» i 1990, da prostituerte Vivian (Julie Roberts) blir tatt med inn fra gata og gjort husren av den rike foretningsmannen Edward (Richard Gere). Filmen topper seg da prinsen kommer «ridende» på sin hvite limousin og redder henne fra gettoen.

Klumsete kvinner og klær

ÅTTE ÅR ETTER «Pretty Woman» fikk «Sex and the City» sin TV-premiere. Serien får blant annet æren for at kvinner «endelig våger å oppføre seg som menn», og for at vibratoren «the rabbit» er blitt verdenskjent. I tillegg har serien banet vei for filmer som «Bridget Jones’ dagbok» og «Legally Blond», filmer der figurene nokså ubekymret leker seg gjennom livet og drømmer om den store kjærligheten, mens de tidvis driter seg ut i plenum og snubler rundt på høyhælte sko. Hvem kan vel glemme Carrie Bradshaws famøse catwalkdebut? Eller Bridget Jones’ pikante Playboykostyme?

Og grunnen for all snublingen er såre enkel, hevder James Wolcott, for chick flick-heltinnens mangel på koordinasjon er et bilde på deres indre kamp, der de føler seg presset fram og tilbake mellom karriere, romantikk, motepress og ei tikkende klokke. For de er kanskje ikke jomfruer lenger, kvinnefilmkvinnene, men de drømmer fremdeles om en ridder som reddet dem.

SCARLETT: Scarlett Johansson og Laura Linneys «The Nanny Diaries» fra 2007 er helt klart i slekt med dagens mas om sex og singelliv.