Kluss i kjemien

The Chemical Brothers' fjerde album viser at duoen har sine klare begrensninger.

At Chemical Brothers har mer enn store beats å by på, har de mer enn bevist på sine tre foregående album. Alt fra superfunky b-boy- anthems til episke psykedeliske utskeielser, har preget duoens kritiker- og publikumsvennlige album. Og alle har vært enige om at The Chemical Brothers er et av verdens tøffeste band.

Gjentakende

Men etter å ha sett konserter med Basement Jaxx og The Chemical Brothers like etter hverandre, slo det meg at Jaxx er genier, mens Chem-gutta, vel, de lager store beats med gjentakende samples. Og at det kanskje ikke er så mye mer å hente i Tom og Eds bråkete univers.

Og etter et tiår som bare var en eneste stor opptur for duoen, ser det ut som om de nå trenger litt motstand for å bli kreativt sultne igjen. Greit, det er ganske mye bra musikk på «Come With Us», men ingenting du ikke har hørt før.

Kynisk

De tre første låtene er alle ganske kjedelige The-Chemical-Brothers-på-autopilot -affærer, og albumet får ikke sin første forløsning før den nye singelen «Star Guitar» gjør sin entré. En euforisk hymne som er skreddersydd - nesten kynisk skreddersydd - for seine utskeielser på dansegulvet.

Så følger to nye autopilotlåter, før den sedvanlige Beth Orton-balladen. Nydelig, ja visst, men du har hørt det før, som sagt. En bra diskofrekk hyllest til Danmark (!) følger, deretter kommer albumets høydepunkt i den nydelige downtempo -saken «Pioneer Skies».

Dessverre avslutter de albumet med posøren Richard Ashcroft på malplassert vokal i «The Test». Bare enda et eksempel på at kjemien ikke stemmer helt lenger.