FARGERIK: Etter å har gnistret med hår- og øyefarger fra hele paletten, er Unni Wilhelmsen nå brunøyd, nesten ekte blondine. —Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke vet hvilken hårfarge jeg egentlig har nå. Jeg har ikke sjekket siden desember 94, bedyrer hun. 


Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FARGERIK: Etter å har gnistret med hår- og øyefarger fra hele paletten, er Unni Wilhelmsen nå brunøyd, nesten ekte blondine. —Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke vet hvilken hårfarge jeg egentlig har nå. Jeg har ikke sjekket siden desember 94, bedyrer hun. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Knall, fall og cd «7» for Unni

Unni Wilhelmsen våknet en morgen med omslaget til sitt nye album klart for seg: Bildet av en sekser-terning. Og en ener på baksida.

||| - Som gammel illustratør skjønte jeg at ideen var god og at jeg kunne lage omslaget selv. Jeg måtte bare lære meg PowerPoint først, sier Unni. Denne uka ga hun ut sitt sjuende album, logisk nok kalt «7».

- På baksida ser vi en ener-terning. Er du usikker på anmeldelsene?

- Det er man jo alltid. Men jeg er ikke så innbilsk at jeg har gitt meg selv en sekser, om det er det du antyder. Den forrige plata fikk både en ener og en sekser, pluss alle andre terningkast, og jeg synes at terningen er dekorativ i seg selv. Dessuten er det sånn at uansett hvordan du ser på terningen, blir summen av de motstående sidene «7».

- Det forrige albumet ditt hadde norske tekster, nå er du er tilbake på engelsk bortsett fra på siste låt. Veide du norsk og fant språket for lett?

- Neida, og det er derfor den norske teksten er med på slutten. Jeg liker den, den er en liten epilog og tilhører historien.

Men det norske albumet viste meg noen fordommer overfor norsk blant publikum.

I den singer-songwritersjangeren jeg opererer, funker de norske tekstene fint på konserter, men på plate virker det som om jeg kommer nærmere folk hvis jeg synger på engelsk.

- Du har med et lite nikk til Joni Mitchell på «7». «Both Sides Now» er den eneste sangen som får lov til å sprenge seg inn blant dine egne?

- Det er ikke tilfeldig, verken at det er henne eller akkurat den låta. Men det er heller ikke så opplagt som mange kanskje vil tro. Jeg har ikke vokst opp med Joni Mitchell, har snarere holdt meg bevisst unna henne.

- Hvorfor?

- I 1996, det samme året som jeg ga ut den første plata mi, var jeg på et nachspiel der noen satte på ei Joni Mitchell-skive. Jeg fikk panikk. Hun sang som om hun hadde absolutt gehør og hadde jo så sterke tekster. Jeg skjønte at dersom jeg skulle begynne å høre på henne, ville jeg ikke ha baller til å fortsette med å skrive sanger selv. Så jeg holdt meg helt unna henne inntil for fire år siden.

- Hva fikk deg til å ombestemme deg?

- Ketil Bjørnstad utfordret meg. Han inviterte meg og mange andre kolleger til et privat arrangement der ingen skulle spille egne låter, bare Joni Mitchell-sanger. Da jeg hadde skjelvet fra meg, lærte jeg meg «Both Sides Now» og «Little Green», og etter at jeg først hadde funnet min versjon av «Both Sides Now» - en slags hybrid av den gamle og nye Mitchell-innspillingen - har jeg spilt den på nesten alle konsertene mine.

- Erik Honoré, Jan Bang, Arve Henriksen, Lars Danielsson og flere - du har satt sammen et slags drømmelag til «7»?

- Erru gæærn! Nå skal ikke jeg juge på meg noe som helst, det er selvfølgelig Erik og Jan som kjenner disse musikerne og fikk dem interessert i å være med. Alt er spilt inn rundt omkring hos hver enkelt, vi praktiserte fildeling i beste forstand i et år. Da jeg dro ned til Erik og Jan i Kristiansand for å mikse, var det første gang alle tre var samlet.

- Spiller du mange konserter utenom medienes flomlys for tida?

- Ja. På det meste har jeg vært oppe i godt over 100 jobber i året, og selv om jeg har roet det ned litt de siste par åra, lever jeg fortsatt godt av og med livemarkedet, uansett hvor flomlyset måtte være. Jeg spiller flere og flere eventer, har spilt på alt fra bilselgernes juebord, etter konjakken, til Gravemaskinenes landsforening-type, og selv om det høres ut som feilbookinger, har det stort sett ordnet seg. Nå blir det konsert på Rockefeller i juli og Punkt-festivalen til høsten, pluss andre ting. Jeg føler at jeg har nok å gjøre og regner meg som ganske privilegert.

- Og tenniskarrieren?

- Er satt på vent. Jeg er skadet, gled på isen og ødela skulderen i vinter. Og for fire uker siden gikk jeg i asfalten da jeg kjørte motorsykkel. Heldigvis landet jeg på en veske full av styredokumenter og klarte å karre meg hjem, men dagen etter måtte jeg på legevakta. Jeg er fortsatt ganske skamslått, men det kunne gått mye, mye verre.