Sjelden blir ei bok blir sluppet med så store forventninger som «Gileads døtre». Den snart åtti år gamle Margaret Atwood har ventet i 34 år med å skrive oppfølgeren til «Tjenerinnens beretning»; den feministiske dystopien om den kristenfundamentalistiske, totalitære staten Gilead.
Boka har vært eventyrlig suksess, ikke minst på grunn av tv-serien «The Handmaid's Tale», med Elisabeth Moss i hovedrollen. Som roman er «Gileads døtre» svært vellykket, men på ett punkt er det fare for at fansen kan bli skuffet.
Tre nye stemmer
Der tjenerinnen Offred var eneste stemme i forrige bok, har «Gileads døtre» tre fortellerstemmer. Den ene, og etter min mening mest spenstige, kjenner vi fra før. Det er den mektige og nådeløse hunndjevelen Tante Lydia fra «Tjenerinnens beretning». Gjennom de femten åra som har gått, har hun styrt kvinnesiden «med jernhånd i silkehanske», der hun holder orden i egne rekker gjennom å sette de andre «Tantene» opp mot hverandre. Hun har også samlet nok snusk om samtlige toppledere til at de aldri vil våge å røre henne.
Dette er en glitrende satire over kynisk maktmisbruk. Det samme er avdekkingen av Tante Lydias bakgrunn før Gilead tok makta. Fortellingen om hvorfor Tante Lydia ble som hun ble, tilhører bokas beste og mest dramatiske scener.
Ligner ungdomsdystopi
Boka veksler mellom hennes beretning og to yngre stemmer, formulert som tilbakeskuende vitneutsagn i en rettssak. Det er datter av Fører Kyle; Agnes. Hun har en kjærlig mor, tre «Martaer», og blir passet på av skumle mannlige «Engler» og tause «Voktere». Hun går på en privilegert pikeskole, der de verken lærer å lese eller skrive. Det trenger de ikke, ettersom kvinner har mindre hjerner enn menn. Deres eneste oppgave er å forberede seg til å bli gode, ydmyke hustruer, etter gammeltestamentets bud.
Polemikken – eller satiren - er med andre ord overtydelig, og Agnes stemme likner en dystopi skrevet for ungdom.
Det gjelder også for Daisy. Hun bor i det frie Canada og vokser opp hos Neil og Melanie, som driver en butikk for brukte klær. Vi skjønner tidlig at de snille, men hemmelighetsfulle menneskene ikke er hennes egentlige foreldre. Samtidig er det underlige folk som frekventerer butikken, henter og bringer ut ting. Og så er det de alltid smilende «perlepikene», misjonærer utsendt fra Gilead. De er hvitkledde, og går alltid to og to, som i en skrekkfilm.
Enda sintere
Ingen samtidssatire
Atwood har brukt elementer fra både skrekk og krim i denne boka, som i tillegg er krydret med filmatiske actionscener. Jentene får sine beskyttede liv avbrutt av svært dramatiske hendelser, og avdekkingen av deres egentlige identitet er blant bokas drivkrefter, selv om fansen nok kan gjette seg til svaret.
Blant drivkreftene er også tante Lydias beretning, der hun avslører at hun har en plan for Gilead. Sånn sett er det et handlingsmettet driv i denne boka, som gjør den til en god og svært underholdende fortelling.
«Tjenerinnens beretning» ble skrevet før berlinermurens fall, og er inspirert av George Orwells totalitære dystopi «1984». Den fikk en boom da Trump kom til makta, og Atwood fikk status som en slags sannsigerske.
Men de som nå forventet en glitrende satire over dagens USA, vil bli skuffet. «Gileads døtre» er først og fremst en fortsettelse av en 34 år gammel dystopi, og oppleves både i form og innhold som nokså gammelmodig.
