Sjelden blir ei bok blir sluppet med så store forventninger som «Gileads døtre». Den snart åtti år gamle Margaret Atwood har ventet i 34 år med å skrive oppfølgeren til «Tjenerinnens beretning»; den feministiske dystopien om den kristenfundamentalistiske, totalitære staten Gilead.

Boka har vært eventyrlig suksess, ikke minst på grunn av tv-serien «The Handmaid's Tale», med Elisabeth Moss i hovedrollen. Som roman er «Gileads døtre» svært vellykket, men på ett punkt er det fare for at fansen kan bli skuffet.

Tre nye stemmer

Der tjenerinnen Offred var eneste stemme i forrige bok, har «Gileads døtre» tre fortellerstemmer. Den ene, og etter min mening mest spenstige, kjenner vi fra før. Det er den mektige og nådeløse hunndjevelen Tante Lydia fra «Tjenerinnens beretning». Gjennom de femten åra som har gått, har hun styrt kvinnesiden «med jernhånd i silkehanske», der hun holder orden i egne rekker gjennom å sette de andre «Tantene» opp mot hverandre. Hun har også samlet nok snusk om samtlige toppledere til at de aldri vil våge å røre henne.

Dette er en glitrende satire over kynisk maktmisbruk. Det samme er avdekkingen av Tante Lydias bakgrunn før Gilead tok makta. Fortellingen om hvorfor Tante Lydia ble som hun ble, tilhører bokas beste og mest dramatiske scener.