DIKTER: Martin Svedman er tørrlagt alkoholiker og debuterer med diktsamling «Når jeg drikker». Foto: Hans Arne Vedlog
DIKTER: Martin Svedman er tørrlagt alkoholiker og debuterer med diktsamling «Når jeg drikker». Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Anmeldelse: Martin Svedman - «Når jeg drikker»

Knallsterkt om å bli alkoholiker som barn

Martin Svedman debuterer med en renskåren og løfterik diktsamling om alkoholisme og avhengighet.

Når jeg drikker

Martin Svedman

5 1 6
«Stille, sterk debut»
Se alle anmeldelser

«Når jeg drikker» består av et hundretall poetiske punktnedslag i en alkoholikers karriere.

De forholdsvis knappe diktene er skrevet i et enkelt og fortellende språk. Bokas hovedperson er Henrik. Allerede fra tidlig alder opplever han en ekstatisk dragning mot alkoholen. Vi følger han gjennom barndom, ungdomstid, og inn i voksenlivet. Fra start til slutt er rusen en konstant kraft som sakte, men sikkert river tilværelsen i stykker.

Ensomhet i rusen

I «Når jeg drikker» trer ikke avhengigheten fram fra dypet som et sjøuhyre av metaforer, slik de gjør i Terje Skulstads tretti år gamle diktklassiker med samme tematikk: «Virkelighet. Alkohol». Hos Svedman er demonene sydd stille og nøysomt inn i fortellingen. Allerede som barn finner Martin en euforisk ensomhet i rusen, her innledningsvis:

søsteren min

feirer bryllup

på et hotell

har aldri hatt det

så gøy

er ikke på festen

går i korridorene

Her formuleres rusens dobbelthet på forbilledlig vis. Til å begynne med oppleves den som en befrielse. Etter hvert blir den altoppslukende og avsondrer Henrik fra verden. Som motsats til alkoholismens dragsug står kjærligheten og musikken. Henriks relasjon til Sofie blir det sentrale omdreiningspunktet. De to flytter sammen og Henrik tar drikkingen med seg. Da alkoholen tar overhånd og Sofie forlater han, blir det starten på veien ut av avhengigheten.

Forsiktig glød

Ved første øyekast kan diktene forveksles med simpel knekkprosapoesi. Ved nærmere ettersyn trer en tydelig og selvstendig formbevissthet fram. Svedman skriver forbløffende enkelt og behersket. Det skapes et språklig undertrykk som bygger seg opp side for side, og gradvis tilfører boka forsiktig glød. I diktkulissene spilles Mozarts konsert nr. 27. I de sterkeste passasjene føles det nesten som om den stille elegansen fra pianoet smitter over i poesien. I de svakere passasjene går ikke tekst og tone helt opp. Et knippe dikt er rene transportetapper og framstår i overkant billige. Disse tilhører heldigvis fåtallet, og undergraver ikke helheten i betydelig grad.

Helstøpt

I «Når jeg drikker» lykkes Martin Svedman med å finne et poetisk formspråk for noe så uhåndgripelig som rusavhengighet. Sistediktet, om sjøhesten med sitt svakt lysende skjelett i havbunnen, binder mesterlig opp de finstilte nyansene mellom lys og mørke som boka veksler mellom. Resultatet er helstøpt. Det går lang tid mellom hver gang det utgis en diktdebut av dette kaliberet på norsk.