«Når jeg drikker» består av et hundretall poetiske punktnedslag i en alkoholikers karriere.

De forholdsvis knappe diktene er skrevet i et enkelt og fortellende språk. Bokas hovedperson er Henrik. Allerede fra tidlig alder opplever han en ekstatisk dragning mot alkoholen. Vi følger han gjennom barndom, ungdomstid, og inn i voksenlivet. Fra start til slutt er rusen en konstant kraft som sakte, men sikkert river tilværelsen i stykker.

Ensomhet i rusen

I «Når jeg drikker» trer ikke avhengigheten fram fra dypet som et sjøuhyre av metaforer, slik de gjør i Terje Skulstads tretti år gamle diktklassiker med samme tematikk: «Virkelighet. Alkohol». Hos Svedman er demonene sydd stille og nøysomt inn i fortellingen. Allerede som barn finner Martin en euforisk ensomhet i rusen, her innledningsvis:

søsteren min

feirer bryllup

på et hotell

har aldri hatt det

så gøy

er ikke på festen

går i korridorene

Her formuleres rusens dobbelthet på forbilledlig vis. Til å begynne med oppleves den som en befrielse. Etter hvert blir den altoppslukende og avsondrer Henrik fra verden. Som motsats til alkoholismens dragsug står kjærligheten og musikken. Henriks relasjon til Sofie blir det sentrale omdreiningspunktet. De to flytter sammen og Henrik tar drikkingen med seg. Da alkoholen tar overhånd og Sofie forlater han, blir det starten på veien ut av avhengigheten.