Knebler journalister

Artikkelforfatterne Andrew Meldum og Gørill Husby har begge dekket valg i Zimbabwe. Som journalister har de rapportert om hvordan skremselsaksjoner, vold og overvåkning fungerer som president Robert Mugabes våpen mot opposisjonen i landet. Begge har erfart regimets kampanje mot pressefriheten.

MELDRUM: BORTFØRT av hemmelig politi.

Som korrespondent for The Observer, The Guardian og The Economist rapporterte jeg i en årrekke om menneskerettighetsbrudd og omseggripende korrupsjon og lovløshet i Zimbabwe. Trakasseringen av meg som journalist begynte ved at informasjonsminister Jonathan Moyo gjentatte ganger omtalte meg som «terrorist». I 2002 sto jeg for første gang ansikt til ansikt med Mugabe-regimets fryktede hemmelige politi. Jeg ble arrestert, anklaget for å ha skrevet løgner om Zimbabwe. Etter to måneder ble jeg frifunnet i retten. Men myndighetene ga ikke opp. De inndro min oppholds- og arbeidstillatelse. Saken endte i retten og igjen vant jeg. I mai 2003 var regimets tålmodighet slutt: jeg ble bortført av agenter fra Zimbabwes hemmelige politi. Åtte menn sparket og dro meg inn i en bil. Jeg fikk en hette over hodet og ble holdt fanget i tolv timer. Siden ble jeg tvunget ombord i et fly, og sendt ut av landet.

HUSBY: TIDSBEGRENSET tilgang som norsk journalist.

Som norsk statsborger fikk jeg innpass og journalistakkreditering til å dekke det omstridte presidentvalget i 2002 for Time Magazine. Valgobservatørene fra EU ble kastet ut rett før befolkningen gikk til stemmeurnene. De norske observatørene behold derimot Mugabes tillit, og fikk bli. Det var derfor en fordel å være norsk, også som journalist. Men friheten til å rapportere var likevel begrenset. Presseakkrediteringen var nøye planlagt fra regimets side, og utløp samme dag som Robert Mugabe ble sverget inn som nyvalgt president. Neste dag var det på ny fritt fram for regimets vold mot opposisjonen og angrep på farmerne. Da hadde de fleste journalistene forlatt landet. De som ble igjen uten tillatelse, og ble oppdaget, ble arrestert. Jeg måtte, som mange andre korrespondenter, krysse grensen til Sør-Afrika for å kunne skrive saken om at volden igjen var et faktum.

VÅRE HISTORIER er langt fra enestående: Korrespondent for nyhetsbyrået Associated Press, Angus Shaw, flyktet fra Zimbabwes hemmelige politi sist februar. Han kom seg unna ved å krysse Zambezi-floden inn til sikkerhet i Zambia. Jan Raath, korrespondent for engelske The Times, unngikk arrest dagen før ved å reise tvers over Zimbabwe til den sørlige grensestasjonen Plumtree for å dra inn i Botswana. Før flukten fikk begge journalister møte Zimbabwes hemmelige politi.

Uten gyldig rettkjennelse beslagla agentene PCer, endevendte kontorer og saumfarte arkivskap. Etter tre dager med utmattende forhør bak lukkede dører ble Shaw og Raath ble anklaget for spionasje, for å ha arbeidet uten statlig lisens. En rekke andre journalister har de siste månedene også flyktet under lignende omstendigheter. Myndighetenes hardhendte behandling av de to journalistene er siste trinn i en kampanje mot nasjonal og internasjonal presse.

Zimbabwe ble nylig kåret til et av de ti verste landene i verden for pressefrihet av den New York-baserte Committee to Protect Journalists. Organisasjonen protesterte mot truslene mot journalistene som flyktet i februar: «Politiets trakassering av lokale journalister som arbeider for internasjonal media i Zimbabwe ser ut som et kynisk forsøk på å stilne kritisk rapportering til verden og på å skremme det som gjenstår av uavhengig presse i forhold til det kommende valget», skrev komiteen i et brev til president Mugabe.

I LØPET AV DE TO SISTE årene har Mugabes regime stengt fire aviser, og anklaget mer enn 70 journalister for kriminelle aktiviteter. Tidligere, i januar 1999, ble de to journalistene Mark Chavunduka og Ray Choto, begge fra Zimbabwe, torturert av regjeringsagenter; de ble slått, nær druknet, og gitt elektrosjokk. Deres «forbrytelse» var å skrive artikler som avdekket at mange offiserer i Zimbabwes hær ikke likte å bli sendt til krigen i Kongo. I februar 2000 ødela en stor eksplosjon trykkeriet til den uavhengige avisa Daily News.

Shaw og Raath var blant de siste gjenværende representanter for utenlandsk media i Zimbabwe. Grunnet landets strenge presselover vil det være umulig for andre journalister å ta deres plass. De fleste internasjonale aviser rapporter nå fra nabolandet Sør-Afrika, det samme gjør britiske BBC. Kun nyhetsbyråene Reuters og Agence France-Presse (AFP) har klart å opprettholde små kontorer i hovedstaden Harare. Regimet vurderer nå kun henvendelser om å få dekke valget fra de som regnes for vennlig innstilt.

Politiaksjonene mot Shaw og Raath skjedde kun uker før Zimbabwes avgjørende parlamentariske valg 31. mars. Vi er bekymret for denne utviklingen i Zimbabwe. Hvem skal fortelle verden hvordan president Robert Mugabe gjennomfører valget, når internasjonal presse er drevet ut av landet? Hvem skal nå dokumentere at mat blir brukt som våpen i valgkampen? Og hvem skal skrive om hvordan velgere trues med å miste jobben hvis de ikke stemmer på den sittende presidenten?

PÅ OVERFLATEN ser situasjonen i Zimbabwe i dag bedre ut enn hva den var foran sist valg.

President Mugabe har etter press utenfra skrevet under på en valglov som skal bedre forholdene i landet. Den regionale samarbeidsorganisasjonen i det sørlige Afrika, SADC, påla i fjor sine medlemsland å følge felles retningslinjer for å sikre frie og demokratiske valg. Retningslinjene innebærer blant annet organisasjonsfrihet, lik tilgang til statlige medier, et uavhengig rettsvesen og uavhengige valgkommisjoner.

Men virkeligheten i Zimbabwe er fortsatt preget av sensur og overgrep mot regimekritikere. Mugabe har innsatt regjeringsvennlige dommere i rettssystemet, og stengt kritiske aviser. Opposisjonsledere er blitt arrestert, og motstandere er blitt nektet å holde offentlige møter. Opposisjonen har svært begrenset tilgang til statsmediene, som etter aksjonene mot pressen er den eneste kilden for daglige nyheter. Ved valgkampstart fikk Robert Mugabes parti fire timer med valgpropaganda på lufta, og forble hovedtemaet i tv-sendinger i dagene som fulgte. Til sammenligning fikk opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC) ett minutt og 25 sekunder i rampelyset for å markere sin kampanjestart.

Med en slik åpenbar undertrykking av pressen og opposisjonen kan ikke valget 31. mars bli fritt og rettferdig. Loven forbyr møter med flere enn tre personer uten forhåndstillatelse. Politi bryter daglig inn i MDC-møter og arresterer ledere i partiet. Opposisjonskandidater og -tilhengere angrepes av sikkerhetsstyrker og landets ungdomsmilits. «Terror virker», konkluderte en trist menneskerettighetsaktivist vi snakket med. «Folk ser politiet, hæren, ungdomsmilitsen. De vet de kan bli torturert, og det skremmer dem.»