Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kneblet av USA

TEHERAN:

Da jeg fikk Nobels fredspris i 2003, håpet iranere og muslimer over hele verden at den urettferdige og utbredte forestillingen om muslimer som terrorister, ville endre seg. Vi trodde at prisen ville bidra til en større forståelse og mer positiv holdning til islam. Vi håpet at vår tro på en tolkning av islam som forenlig med demokrati, likhet, religions- og ytringsfrihet skulle nå ut til et bredere publikum, spesielt i Vesten.

I MANGE ÅR

har jeg ønsket å utgi en biografi - en bok som kunne være med på å korrigere Vestens oppfatning av muslimer, spesielt folks syn på muslimske kvinner som føyelige og hjelpeløse vesener. 63 prosent av studentene og 43 prosent av de ansatte ved Irans universiteter er kvinner.

Jeg ønsket å fortelle om hvordan kvinner i islamske land, selv land med et teokratisk regime som Iran, kan være politisk og yrkesmessig aktive. Etter det jeg har fått inntrykk av gjennom samtaler på mine reiser i USA og Europa, ville en slik bok være et kjærkomment bidrag til debatten om islam og Vesten.

Derfor ble jeg både overrasket og sint da jeg forsto at restriksjoner i USA gjør det nesten umulig for meg å skrive en bok for amerikanere. Til tross for at det er lovfestet at USAs handelsboikott ikke skal omfatte fri flyt av informasjon, regulerer finansdepartementets kontrollorgan OFAC, Office of Foreign Assets Control, importen av bøker fra land som Iran og Cuba.

For å omgås de lover som sikrer flyten av informasjon, forbyr regjeringen offentliggjøring av «uferdig eller ikke allerede publisert materiale». Teoretisk sett kan jeg utgi min biografi i USA, men det vil være ulovlig for en amerikansk forlegger, redaktør eller oversetter å hjelpe meg.

IRANERE OG ANDRE

muslimer har lenge satt stor pris på den kraft og de muligheter som ligger i det skrevne ord. Mine foreldre lærte mine søsken og meg at ideene på et papir kan omsettes til handling. Min mann og jeg har videreført denne holdningen til våre døtre.

Iran er stappfullt av velutdannede og dynamiske unge mennesker som er ivrige etter å nå ut til det amerikanske folk. Mange studenter og lærde har forsøkt å publisere sine avhandlinger i ledende amerikanske magasiner og tidsskrifter, men er blitt refusert av frykt for finansdepartementets kontroll.

Et vitenskapelig tidsskrift avslo for eksempel nylig å trykke en rapport om de menneskelige og økonomiske konsekvensene av jordskjelvkatastrofen i den iranske byen Bam for et år siden fordi iranske vitenskapsmenn hadde vært med på å skrive den. For å kunne ha offentliggjort rapporten, måtte tidsskriftet ha skaffet seg spesialtillatelse. (Aviser er delvis fritatt for disse kontrollbestemmelsene.)

ETTER 1979,

da jeg måtte gi fra meg stillingen som dommer fordi presteskapet bestemte at kvinner er for «følelsesmessige» til å være dommere, har jeg som uavhengig advokat forsvart kvinner, barn og menneskerettighetsforkjempere. Jeg forsto at det skrevne ord ofte er det mektigste - og eneste - redskap vi har i vårt forsvar for de maktesløse og svakeste blant oss.

I mange saker har jeg havnet i opposisjon til de konservative i den iranske regjeringen. Jeg er blitt sjikanert, truet og fengslet for å ha forsvart menneskerettighetene og søkt rettferdighet for voldsofre; nå sist da jeg representerte familien til den iransk-kanadiske fotojournalisten Zahra Kazemi, som ble drept under varetektsfengsling i Teheran i juli 2003. (Hun ble arrestert for å ha tatt bilder av familiene til politiske fanger utenfor det beryktede Evin-fengselet.)

Jeg kan ikke utgi min biografi i Iran. Boka blir enten forbudt i sin helhet eller sensurert i så stor grad at den blir null verdt. Hvis jeg utgir den i USA, løper jeg en viss risiko og må regne med det får følger hjemme i Iran. Likevel tror jeg at budskapet i boka er så viktig at jeg gladelig tar denne risikoen.

NÅR FOLK SOM MEG,

mennesker som kjemper for fred og dialog, nektes retten til å samarbeide med amerikanere for å få utgitt sine bøker i USA, vil mange sette et stort spørsmålstegn ved synet på USA som en forsvarer for demokrati og frihet over hele verden. Hva er forskjellen på sensuren i Iran og sensuren vi nå er vitne til i USA? Ville det ikke vært bedre å oppmuntre til en dialog mellom det iranske og amerikanske folk?

Dette er årsaken til at jeg valgte å anlegge rettssak mot det amerikanske finansdepartementet 26. oktober. Det samme gjorde en rekke amerikanske organisasjoner som representerer forleggere, redaktører og oversettere, i september. Vi ønsker å få en slutt på bestemmelsene om hva amerikanerne får lov til og ikke får lov til å lese.

MENNESKERETTIGHETENE,

inkludert retten til å lese det man vil, er universelle verdier som går på tvers av nasjonale grenser. På samme måte som jeg bringer saker inn for domstolene i Teheran for å forsvare andres rettigheter, må jeg følge min overbevisning og gå til rettssak i USA for å forsvare mine egne så vel som amerikanernes rettigheter.

Oversatt av Marit Jahreie

©New York Times, norsk enerett Dagbladet

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media