Knefall for historien

Det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med nazismen i Tyskland etter krigen.

TILGIVELSE: Dette bildet fra 7. desember 1970, av Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt som kneler ved monumentet over ofrene etter oppstanden i Warszawa-gettoen i
1943, har blitt selve symbolet på den tyske regjeringens vilje til oppgjør med fortida. Foto: NTB-arkiv /Scanpix
TILGIVELSE: Dette bildet fra 7. desember 1970, av Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt som kneler ved monumentet over ofrene etter oppstanden i Warszawa-gettoen i 1943, har blitt selve symbolet på den tyske regjeringens vilje til oppgjør med fortida. Foto: NTB-arkiv /Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| BOK: I boka «Arven etter Hitler» forteller Anette H. Storeide historien om landets lange, pinefulle og konfliktfylte reise mot forsoning.

Høsten 1946 reiste den svenske journalisten Stig Dagerman på rundreise i Tyskland for avisa Expressen. Det han fikk se, var ruiner, ruiner og ruiner. «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Dagerman samtalte med vanlige tyskere og lurte på om de hadde det bedre under Hitler. Overraskende mange svarte ja. I boka «Tysk høst», som utkom på norsk igjen i fjor, skildrer han nærgående den mangelfulle avnazifiseringen av landet, og tilbyr også en forklaring på hvorfor: Folk var sultne. De ville ikke ha ideologiske oppgjør med fortida, de ville ha varme, lys og mat.

Historiker Anette H. Storeide bruker ikke Dagerman som kilde i sin bok om Tysklands oppgjør med nazitiden, men hennes skildring av de første kaotiske etterkrigsårene sammenfaller med Dagermans. Berlin og andre tyske storbyer ble oversvømmet av flyktninger på jakt etter husly, noe å spise og familiemedlemmer. Lyden av skudd, barneskrik og fremmede språk preget gatene. Det var vanskelig å finne en bygning som ikke liknet på et skjelett. Tyskland besto av 400 millioner kubikkmeter ruiner, kan Storeide fortelle. Byrommenes fysiske forfall symboliserte den indre virkeligheten for mange. Noe var ødelagt, for alltid. Samtidig forvirringen — hva skjedde? Hvem skal vi skylde på — Hitler, de allierte, oss selv? I maidagene i Oslo, for snart 65 år siden, kunne man lese på butikkvinduene «stengt på grunn av glede». I Tyskland fant man beskjeder av typen «alt er ødelagt — er hos Frieda og Paule».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer