Knipetang mot Jagland?

KNIPETANGSMANØVER er en seierstaktikk i krig. Er nå en knipetangmanøver innledet for å hindre at Thorbjørn Jagland benyttes i en posisjon der han bør være uten konkurranse? Visegeneralsekretær Jan Egeland holdt et foredrag på Arbeiderpartiets landsmøte han etter eget utsagn kunne holdt i alle partier. Straks tolkes dette i avis etter avis som et tiltak for å manøvrere Egeland inn og Jagland ut som utenriksminister. Det er den ene kjeven i knipetangen. Den andre vises i Dagbladet 8. april. Her slås det fast at Jaglands egne støttespillere svikter ham i skuffelse over at han ikke har vært kompromissløs nok overfor USA, NATO og Bondevik. Og det antydes at de er mer opptatt av å mele egne regjeringskaker.

VURDERINGEN AV Thorbjørn Jagland er ikke så grunt fundert. Rett nok er mange av oss som mener det aldri må kastes vrak på Jaglands kompetanse ofte mer utålmodige enn ham. Noen ganger viser Jagland oss utålmodige at selv om det er som pokker, så har han rett. Andre ganger forblir en uenig. Om det vi i arbeiderbevegelsen kaller kameratslig uenighet forekommer, forvitrer ikke støtten av den grunn alene. Det er dét som er poenget: En kaster ikke vrak på Jaglands kompetanse og overblikk på grunn av tilfeller av uenighet, så lenge ingen er i nærheten av å måle seg med hans kvalifikasjoner som utenriksminister. Et Arbeiderparti som i samarbeid med SP og SV ønsker å vise hva en sterk, folkelig regjering er, kan ikke forvalte sitt mannskap slik. Jeg kan selvsagt ikke svare for alle som har ment og mener at Thorbjørn Jagland bør ha en mest mulig framskutt posisjon i norsk politikk. Men antydningen om at hans støttespillere også er kappevendere og karrièrister med egne posisjoner som ledetråd er uriktig. Antydningen framstår først og fremst som et ledd i knipetangmanøveren mot Jagland. Den kritiske og uavhengige presse bør avsløre, ikke kolportere en slik antydning.