Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kniven i hjertet

Hver helg, hver eneste helg i fem år har folk kommet bort til ham og spurt hvorfor han ikke lager en ny film. Nå kommer den. Fra et ømt punkt langt inne i dypet hos Marius Holst (35).

PÅ EN LITEN BRYGGE, ved et tjern dypt inne i skogen et sted i Sverige, sitter en ung mann i svart. Han har smurt fett i håret og trukket det bakover. Han gjemmer øynene sine bak et par svarte, ovale solbriller. Han har nesten ikke sovet, han er sliten, han har ikke sagt noe på en stund. Han har pekt stille på en øyestikker som surret hvileløst i sivet, han har sett utover tjernet og mumlet. Mumlet at alt han skaper, slår mot et lite, smertefullt punkt dypt inne i ham et sted. Et savn, som aldri vil slippe taket. Mumlet at de følelsene han ikke greier å sette ord på, av og til gir seg til kjenne på lerretet. I de små øyeblikkene, har han sagt, i de små øyeblikkene når du som publikummer føler at fy faen, det der kjenner jeg meg igjen i, så er det kanskje ham du ser. Ham: Marius Holst, filmregissøren.

Holst åpner en flaske Ramlösa. Han heller mitt glass fullt, sitt glass halvt, og ned langs kinnet, helt borte ved det rødlige kinnskjegget, skinner det i en blank, fuktig stripe. Den fuktige stripa bukter seg ned over haka, langs halsen mot skjortekragen. Idet stripa får følge av en ny, løfter Marius Holst litt på brillene, presser håndbaken forsiktig mot den fuktige øyekroken og sier:

- Jeg er en følsom fyr, ikke sant. Men det er ikke så mange som veit det.

EN TIME TIDLIGERE. Det lukter tørr sommer når jeg kommer fram til gården ved tjernet. Det er helt stille. På tunet er det tomt. Bare en villfaren høne og en liten gutt på trehjulssykkel. Skuespillerne har fri, de har reist til Stockholm, og Marius Holst er alene på gården i skogen.

Halvparten av opptaksdagene til filmen «Øyenstikkere» har rent forbi, han er tilfreds, men sliten. Det har gått seks år siden sist han lagde spillefilm. Seks år siden Marius Holst ble fortalt at han var norsk films framtid. Kronprinsen.

- Det er jo her jeg skal være, sier han og slår ut med armene. - Jeg kunne sparka meg sjøl for at jeg har latt det gå så lang tid. Seks år. Det er lenge. - Hvorfor så lenge? - Det er jo ikke sånn at jeg ikke har jobba. Noe har ikke latt seg finansiere, andre ting har vist seg å ikke bli bra nok. Og så har jeg gått og venta på at det skulle komme et perfekt manus i posten, ikke sant. Jeg har sett for meg en historie som skal være sånn og sånn, og inneholde det og det, og hver gang jeg har fått et manus, så har det mangla noe. Jeg har fått mange manus. Nærmere tjue norske, kanskje, og ett i måneden fra USA. - Men aldri det perfekte? - Nei. Og så har drømmen om det perfekte manus vokst seg til noe mytisk, til noe helt urealistisk som aldri vil komme. Og etter hvert så begynner det å tære på selvtilliten, ikke sant. - Selvtilliten, hvordan da? - Jeg har ikke kunnet bevege meg et sted i Oslo uten at det har kommet folk bort til meg for å si at nå må jeg faen meg lage film snart. Det er rørende at folk er engasjerte, men etter hvert er det blitt en belastning. For det er jo ikke sånn at jeg ikke har tenkt den tanken sjæl. - Hva sier du til dem, da? - La oss si at det kommer fire stykker på en god kveld, da. Fire; tiltakende dritings. Jeg pleier å klare tre. Jeg svarer med en viss høflighet, sier at det ikke er sånn at jeg bare lager reklame, at jeg jobber mye med filmprosjekter også, selv om det ikke står om det i avisa. Og så kommer den fjerde sjanglende. Bryter kanskje inn i en intim samtale. Stiller seg mellom meg og personen jeg snakker med. Så sier jeg «fint og takk skal du ha», og så sier han «faen så arrogant du er'a!»

Marius Holst trekker på skuldrene. - Jeg er en type som kan være litt introvert. Jeg kan bli sjenert. Det enkleste i verden er å forklare all oppførsel som arroganse. Du kan gå i Bogstadveien, noen tuter på deg i en bil, og når du ikke hilser, fordi du ikke ser dem gjennom vinduene, så er du en arrogant drittsekk. Det er ikke det at dette er noe stort problem for meg. Det føles bare litt rart. Og det kan medføre en viss, hva skal jeg si; slitasje.

DAGBLADET TRYKTE EN STEMNINGSRAPPORT fra Kunstnernes Hus for et par måneder siden. Her ble det gjort et stort poeng av Marius Holsts entré. Om hvordan han slentret inn blant kjendisene. Om alle som stirret på ham, og om Marius som hilste kult på noen få utvalgte med en liten arrogant rykning i det høyre øyenbrynet. Marius har klippet ut artikkelen og hengt den opp på kontoret.

- Jeg skal si deg at det kan være ganske smertefullt å komme inn døra på Kunstnernes Hus, sier han. - Folk stirrer på dem som kommer inn, ikke sant, du går der midt i kryssilden, og det er om å gjøre å peile inn et bord med noen du kjenner. Det er jo morsomt, for så vidt, at noen gidder å bruke så mange linjer på min entré på Kunstnernes Hus. Men likevel er det rart, ikke sant. Jeg kommer inn på en restaurant som privatperson, og så tolker folk det jeg foretar meg - og gjør meg til en fiktiv person som jeg ikke kjenner selv. - Blir du paranoid av det? - Nei. Folk kjeder seg, jeg tror det er det, og så finner de på ting og lager historier om andre. Men jeg var helt uforberedt på at det skulle bli sånn. Jeg hadde jo valgt meg en karriere bak kamera.

Marius begynner å fortelle om en scene han spilte inn i natt. Om hvordan han utenfor kjøreplanen hadde fått ti stykker til å rigge opp kamera med en Ivar-hylle som stativ, mens han og skuespiller Kim Bodnia rodde utover på vannet. Han peker, forteller om disen som legger seg som et slør når lufta blir kaldere enn vannflaten.

Filmen blir tidvis svart, tidvis grotesk, sier han. Med scener så emosjonelle at de har tatt pusten fra både ham og de andre involverte. Han forteller om hvor ekstreme skuespillere Maria Bonnevie, Mikael Persbrandt og Kim Bodnia er.

«Øyestikkere» er løslig basert på og inspirert av Ingvar Ambjørnsens novelle «Natt til mørk morgen». Marius vil ikke si så mye om handlingen; den er ikke helt ferdig ennå. Han og manusforfatter Nikolaj Frobenius sitter på kveldene og skriver. Forandrer scener, skriver inn nye karakterer, ringer til Stockholm for å hyre inn skuespillere til nye roller. Veien blir til mens du går, som det heter.

Filmen skal være ferdig på 18 dager. Prosjektet er hasardiøst. - I stedet for å vasse, har jeg hivi meg ut på dypet, sier Marius. - Det har vært fantastisk, jeg ville aldri vært det foruten. Og hvis det tryner, så skal jeg ta det.

MARIUS HOLST SIER AT HAN LIKER å leve litt utrygt. At han liker å spise og sove uregelmessig. Legge seg seint, stå opp tidlig, krangle om budsjetter, ha dårlig tid. Det holder ham gående. Han er redd for å «miste det» hvis han lever for trygt og stabilt. Han må ned i kjelleren av og til, sier han. - Kan du si noe om den kjelleren? - Nei, i stedet for å forklare deg hvordan det er i den kjelleren, så prøver jeg å uttrykke det i karakterer og situasjoner i de filmene jeg lager.

Når man snakker med folk om Marius Holst, er det påfallende mange som raskt kommer til punktet uteliv. Holst er helt åpenbart en mann som er, og alltid har vært, mye på byen. Hvis det er en tilstelning egnet for den yngre kulturelle elite i Oslo, så kan du banne på at Marius Holst henger i barens umiddelbare nærhet. Ikke det at han er dritings eller gjør noe vesen av seg, men han er der.

Én sa at Marius Holst har laget betydelig magi på byens utesteder opp gjennom årene, bare i kraft av sin tilstedeværelse, ganske enkelt fordi han er en fin fyr. Dette med magi har Marius vanskelig for å snakke om, men han bekrefter at ja da, det har blitt noen lange kvelder.

Det har til og med vært perioder da helgene har vært ovale. Strukket ut i begge ender, sånn at helgedagene har blitt flere enn ukedagene. De to første årene etter «Ti kniver i hjertet» var det mange som åpnet døra til bakrommet, for å si det sånn. Det var mange som ville ha med seg Marius på nachspiel, og Marius har aldri hatt for vane å si nei. Marius hadde det mye moro. «Flat moro», som han sier.

- Det er påfallende få filmfolk som som beveger seg ute blant dem de lager film for. Det høres kanskje ut som en dårlig unnskyldning for å være mye på fylla... - Ja. - For meg er det viktig å være litt utpå, leve litt utrygt, for ikke å stivne og bli sittende tilbakelent. - Men? - Men i en periode ble det mye. Jeg tok del i eksessene som prega slutten av 90-tallet, for å si det sånn; jeg mistet kraft og konsentrasjon, og på et nachspiel en tidlig morgen for noen år siden, ble jeg sittende og se meg rundt. «Hvorfor er jeg her?», tenkte jeg. Jeg hadde det moro, men jeg hadde det kanskje ikke spesielt bra. Så begynte jeg å roe det litt.

- Levde du farlig? - Nei. For meg er rus en sosial greie. Jeg er ikke sånn som sitter hjemme og drikker vin og røyker joints. Jeg røyker ikke vanlige sigaretter engang. Men jeg levde litt fort i et par år, og hvis det rammet noen, så var det meg sjæl.

ET STED I «TI KNIVER I HJERTET»: En gutt smyger seg innpå en kvinne som står i en bakgård og henger opp tøy. Hun ser ham ikke, ikke før han står helt inntil henne og stirrer henne inn i øynene. Gutten stirrer hardt, blikket viker ikke; han vil at hun skal se noe. At hun skal kjenne øynene igjen, se at hans øyne er hennes. Gutten vil at kvinnen skal forstå at hun står ansikt til ansikt med sin egen sønn. Sønnen hun forlot.

Det var Lars Saabye Christensen som skrev manuskriptet til «Ti kniver i hjertet». Men denne historien er ikke hans. Den forlatte sønnen er det Marius som har brakt inn i filmen. Scenen ved tørkestativet hadde Marius båret på siden han var liten. Den var hans drøm. En dag skulle han gjøre det; snike seg inn på sin far som forlot ham. Stirre ham inn i øynene. Stirre hardt, helt til faren så noe kjent der inne. - Men jeg gjorde det aldri.

Det har gått en time. Marius Holst vrir sølvringen rundt på fingeren, ser forbi meg bak de svarte brillene. - Jeg gjorde mye galt i oppveksten, jeg. Brøt meg inn i biler, sloss, sånne guttestreker. Men det er de tingene du ikke får gjort, du angrer på, sier han. - Faren min stakk da jeg var bitte liten. Det var alltid min tanke å oppsøke ham. Jeg visste hvem han var, hvor han bodde. Men jeg gjorde det aldri. Han er død nå. Han tok aldri kontakt med meg. Jeg tok aldri kontakt med ham. Det savnet, det smertepunktet inni meg sjæl, det kommer alltid til å farge det jeg lager. Sier jeg noe annet, så juger jeg.

Marius Holst snakker lavt, stemmen holder ikke helt. Han kremter, drikker Ramlösa. Vender tilbake til gutten i «Ti kniver i hjertet». - Han treffer jo lillebroren sin i filmen, ikke sant, uten å vite hvem det er. - Ja? - Og på premierevisningen av «Ti kniver i hjertet», så var broren min der. Jeg hadde aldri sett ham før, og han visste ingenting om hva filmen handlet om. Det forrige generasjon ikke fikset, det får vi ta oss av. Marius Holst tar av seg de mørke solbrillene. Øynene er matte og litt røde i kantene. Han smiler. - Vi er gode venner nå, broren min og jeg. Det kommer noe godt ut av alt, ikke sant.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media