GALE SIGNALER: - Jeg tenker at jeg har vært med på opprettholde den velkjente myten om at rus ikke er et hinder for fremgang, men snarere tvert imot en viktig - om ikke etterhvert obligatorisk - del av en suksess-CV, skriver Thomas Seltzer. Foto: Anne Liv Ekroll / NRK
GALE SIGNALER: - Jeg tenker at jeg har vært med på opprettholde den velkjente myten om at rus ikke er et hinder for fremgang, men snarere tvert imot en viktig - om ikke etterhvert obligatorisk - del av en suksess-CV, skriver Thomas Seltzer. Foto: Anne Liv Ekroll / NRKVis mer

Knus your illusion

Det er «streitingene» som sliter psykisk. Det er ikke noe fascinerende, sjelelig adelsmerke.

Meninger

Lene Marlin sto tidligere denne uka fram med sin sterke historie, en historie om smerte, press og det å ville dø. Det skal hun ha all heder for, og jeg tror det at hun forteller dette kan ha en positiv effekt for mange som opplever de samme tingene.

Jeg er tilhenger av alt som kan være med på å fjerne tabuer og taushet omkring mental helse, og da er det bra at folk deler disse historiene sine. Av egen erfaring vet jeg at når man er langt nede så kan man ofte tenke at «akkurat sånn jeg føler det er det INGEN andre som noensinne har følt seg», og et viktig verktøy jeg brukte for å komme meg opp den gang jeg var syk var å konstant fortelle meg selv at «AKKURAT sånn som dette er det millioner av folk som føler seg akkurat nå. Dette er faktisk helt vanlig».

Muren av taushet rundt psykiske lidelser er i vår tid i ferd med å slå sprekker, i stor grad takket være iherdig innsats fra media. Det er fint. Men når det er sagt bør man (les: media) være forsiktig så man ikke samtidig bedriver en romantiserende mytebygging, for eksempel i forhold til rus, som jeg definerer som en del av det psykiske lidelseskomplekset. «Kjendis møtte veggen men nå går det kjempebra!»-øvelsen har etter hvert blitt kjernevirksomheten i store deler av norske medier, en virksomhet som også kan ha en destruktiv effekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter min egen møtte-veggen-eksersis fikk jeg massivt med positive tilbakemeldinger fra både mennesker som sliter selv, pårørende og fra folk i behandlingsyrker som fortalte meg om unge som ble inspirert av meg til å ta grep i sin egen situasjon.

Men på den andre siden har jeg med jevne mellomrom opplevd noe selsomt, nemlig at både artister og «vanlige folk», spesielt yngre, gjerne vil vise meg at de bedriver rusmisbruk. Da blir jeg bedrøvet og tenker at jeg har vært med på opprettholde den velkjente myten om at rus ikke er et hinder for fremgang, men snarere tvert imot en viktig - om ikke etterhvert obligatorisk - del av en suksess-CV.

Det har blitt en nødvendig, programfestet fase man som ung og håpefull «må igjennom», for så å (forhåpentligvis) komme ut på den andre siden som en mer interessant artist og/eller mer interessant menneske. Lidelsen skaper kunsten, intet nytt der altså. Og når Mari Boine hevder at artister og kunstnere faktisk lider på vegne av og for andre («Ny studie avslører: - Musikere har flere psykiske problemer», NRK.no, 2. september), så tenker jeg at hm, det minner om kompisen min som ute på byen med sin gravide kjæreste hevder at han «drikker for to».

Også fra forskerhold bør man være veldig forsiktig med å antyde en årsakssammenheng mellom psykiske lidelser og kreativitet, slik jeg oppfatter at Jonas Vaag gjør når han i samme saken på NRK.no snakker om en sammenheng mellom psykiske lidelser og artisters angivelige «rike indre liv».

Enhver med et snev av forskningskompetanse vet at det er stor forskjell på samsvar (at bikkja døde MED lopper) og årsak (at bikkja døde AV lopper). At mange i såkalte kreative yrker sliter psykisk kan sikkert stemme, men den gruppen som ifølge en rekke studier sliter aller mest (definert utifra selvmordsrate) er ikke artister, poeter eller billedkunstnere, men høyt utdannede i helsesektoren.

Dermed kan man like gjerne hevde at psykiske problemer skyldes høyere utdanning (noe jeg riktignok kan ta meg selv i å mene innimellom) eller at man kan bli syk av å gjøre andre friske; det blir like søkt som å peke på «det kreative». (Da ville jeg heller sett etter fellestrekk mellom de to gruppene, som for eksempel forventningspress og uforutsigbar hverdag). Og det at leger er blant yrkesgruppene med høyest forekomst av rusmisbruk understreker det jeg vil fram til: for å komme oss videre i synet på psykisk lidelse og ikke minst behandlingspolitikk må vi - som mange er inne på - rive ned tausheten og tabuene, men vi må også normalisere og avromantisere mest mulig.

For romantisering skjer i høyeste grad. I form av utbredte og levende popkulturelle illusjoner om at psykiske lidelser skyldes at man har «større sjel» enn andre eller at man er «spesiell», og illusjoner om at rusmisbrukere er Den siste indianerstammen; poetiske anarkister som nekter å underkaste seg «streitingenes» smålige moral. Disse illusjonene blir ofte i kjendissammenheng bakt inn i klassisk heltemytologiske fortellinger, fortellinger som er skreddersydd for lørdagsmagasinene og kjendisbladene. Fortellinger der det tross alt går bra til slutt, gjerne med et karriereløft som bonus. Fortellinger som ofte fortelles i forbindelse med lansering eller premiere.

La oss kaste disse illusjonene og fortellingene på bålet og i stedet vise at det hovedsakelig tvert imot er nettopp «streitingene» som sliter. La oss i stedet vise at psykiske lidelser er et helseproblem som berører det hverdagslige flertallet, ikke et fascinerende, sjelelig adelsmerke (eller i rus-kontekst et moralsk problem eller «opprør») for et mytisk, mystisk mindretall av «indre liv-millionærer».

La oss i stedet snakke om hvor utbredt og allment og vanlig det er å ha det vondt, å ruse seg, å ville gjøre slutt på seg selv. Knus mytene. Først da blir vi virkelig kvitt tabuene og tausheten.

Det er folk flest som sliter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook