Knusende kritikk

Med akademisk tyngde plukker tre faghistorikere fra hverandre Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?».

HJEMMEFRONTEN-DEBATT: Marte Michelets to år gamle bok «Hva visste hjemmefronten?» har blitt gjenstand for ny debatt i høst, etter at tre historikere har skrevet en motbok. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
HJEMMEFRONTEN-DEBATT: Marte Michelets to år gamle bok «Hva visste hjemmefronten?» har blitt gjenstand for ny debatt i høst, etter at tre historikere har skrevet en motbok. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?»

Elise B. Berggren, Bjarte Bruland, Mats Tangestuen

Sakprosa

Forlag: Dreyer
Utgivelsesår: 2020

«Sober, men knusende kritikk.»
Se alle anmeldelser

Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?» slo ned som en bombe i norsk offentlighet i 2018. Den reiste viktige spørsmål om lite belyste sider ved norsk krigshistorie. I en fortellende form, ved hjelp av ukjente kilder og et omfattende noteapparat, fortalte den en helt ny historie om Holocaust i Norge.

I min anmeldelse konkluderte jeg med at det ville bli høstens mest diskuterte bok og derfor årets viktigste. Og boka satte dette mørke kapitlet på dagsorden i ukesvis. Aldri har jeg opplevd en like intens og lærerik diskusjon i aviser og sosiale medier. Etter seks uker endte det hele med en heldagskonferanse i Samfunnssalen i Oslo sentrum, i regi av Universitetet i Oslo og Holocaust-senteret. På podiet omtalte flere av landets ledende historikere boka som en øyeåpner, men det var også dem som var svært kritiske – deriblant to av forfatterne av høstens motbok.

Motbok fra historikere

Med Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuens utgivelse av «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?», har debatten tatt en ny retning. Fra å handle om vanskelige sider ved norsk historie, dreier den seg nå om Michelets bok og Gyldendal Forlag. Etter at åtte etterkommere av sentrale motstandsmenn har varslet et mulig injuriesøksmål, er situasjonen blitt svært tilspisset. Vil det komme til en rettsak? Kommer forlaget til å trekke boka? Hvordan skal Michelet svare på kritikken?

I boka går de tre faghistorikerne Michelets kildebruk etter i sømmene. I form av en sober diskusjon av Michelets bok, trekker de inn andre kilder og legger fram den kompliserte kildesituasjonen alle som skriver om krigen må forholde seg til. Etter nær 300 sider med kritikk framstilt i form av akademiske spørsmål, redegjørelser og drøftinger, samt oppsummeringer, er det ingen tvil om de tre forfatternes vurdering av Michelets bok.

Ukjent Sønsteby-intervju

Historikertrioen argumenterer overbevisende for at hjemmefronten ikke kan ha fått varsler om aksjonene mot de norske jødene allerede våren 1942. De gir Michelet litt honnør for å ha trukket fram et for de fleste ukjent intervju med Sønsteby. Der forteller han at han og andre i motstandsbevegelsen skal ha visst om at jødene ville bli tatt tre måneder før arrestasjonen av jødiske menn 24. oktober 1942. Men de kritiserer henne for å legge for stor vekt på det og mener at utsagnet må skyldes minneforskyvning fra Sønstebys side. Mest alvorlig er likevel deres kritikk av Michelets påstander om at medlemmene i Carl Fredriksens Transport skal ha tjent penger på å hjelpe jøder til Sverige. Ifølge forfatterne var det ikke Alf T. Petersen og Reidar Larsen, og heller ikke Sverre Lie i Sivorg, som hadde ansvaret for å ta imot betaling fra jødene. Det var det derimot mennene i den så kalte Banden– et navn som ikke skyldes at den var kriminell.

«Skuldingane mot einskildpersonar i denne delen av boka er så grove at det høgst sannsynleg kunne kvalifisere til eit injuriesøksmål om etterkomarar hadde ønskt det», skriver de tre historikerne. Etter å ha gjennomgått også Michelets sitatbruk og framstilling av aktører som tyske Theodor Steltzer og norske Arvid Brodersen, konkluderer de med at Michelets bok ikke fremstår som «sanningssøkjande».

Det er en knusende konklusjon. Den innebærer at Michelet skal ha tilpasset kildene hun har brukt for å styrke og bekrefte det som er utgangspunktet for hennes bok. I forordet skildrer Michelet hvordan det var opplysningen om intervjuet med Sønsteby som satte henne på sporet av den historien hun ruller opp i sin bok. «[D]a jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling», skriver Michelet. Det kan derfor være grunn til å diskutere de tre faghistorikernes konklusjon.

Ingen formildende omstendigheter

Grunnen til at vi i det hele tatt bedriver forskning og research, er å komme fram til ny kunnskap. Det innebærer at vi også oppdager at tidligere framstillinger viser seg å være mangelfulle, ensidige og noen ganger direkte feilaktige. Likevel er det god skikk å legge større vekt på egne funn og forsøke å gi dem en systematisk framstilling, heller enn å gjendrive tidligere framstillinger. Et eksempel på at det er tilfelle, er Brulands kritikk av Michelets første bok «Den største forbrytelsen» i sitt storverk «Holocaust i Norge». Det er også god skikk å ikke la kritikken av tidligere framstillinger helt overskygge egne funn. I «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» bruker derimot de tre historikerne alle sine funn til å gjendrive Michelets bok – uten å trekke inn noen formildende omstendigheter.

De kunne ha lagt større vekt på at hun var den første som trakk fram intervjuet med Sønsteby. Hun er ikke den eneste som har datert den aksjonen for å redde jødene til dagene før 26. oktober 1942. Det er ved å gå gjennom kildene på nytt at de tre historikerne kommer fram til at den antakelig fant sted samme dag, «etter at aksjonen mot dei jødiske mennene var sett i gang.» Det er heller ikke sikkert at Michelet med hensikt har byttet ut et «jeg» med et «de» for å styrke en tese om at mennene i Carl Fredriksens Transport skal ha tjent penger på å hjelpe jødene å flykte til Sverige. Det kan skyldes en feilsitering som siden ikke er blitt oppdaget.

De tre forfatternes kompromissløse kritikk kan etterlate et inntrykk av at den faglige uenigheten mellom Michelet og Bruland og Tangestuen her kan ha funnet en ny form. Denne uenigheten kan spores både i Brulands bok og i Michelets bruk av Bruland og Tangestuens arbeider i sin bok. Sett i lys av alvoret i denne saken, skulle jeg gjerne sett at det ikke heftet noe tvil ved deres kritikk. De kunne for eksempel ha fått med seg en fjerde forfatter fra et annet miljø enn det faghistoriske. Det ville ha styrket deres kritikk ytterligere.

Injuriesøksmål?

Et eksempel er deres påstand om at Michelets bok kan kvalifisere til injuriesøksmål. Den settes frem uten at de tre faghistorikeren har berørt eller diskutert de juridiske kriteriene som skal til for å reise et slikt søksmål. Det blir interessant å se om advokat John Christian Elden kommer frem til samme konklusjon.

Etter mitt skjønn er det derfor enkelte mangler og svakheter ved «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Faghistorikernes påstand om at Michelets bok ikke er sannhetssøkende baserer seg ene og alene på historiefagets metode for kildekritikk og tar overhodet ikke hensyn til bruken av litterære virkemidler og en mer journalistisk metode. I det hele tatt skulle jeg gjerne sett at de tre faghistorikerne hadde trukket inn andre fagområder der de tangerer dem. Fremfor alt savner jeg en redegjørelse for deres juridiske vurdering som ligger til grunn for påstanden om at Michelets bok kan kvalifisere til injuriesøksmål.

Michelet må svare

Å gå i rette med «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» er en krevende øvelse. For først og sist er det et imponerende stykke kildekritikk. Jeg har allerede sett at den er blitt foreslått som lærebok for framtidige historiestudenter. Som anmelder kommer jeg til å ta den fram når jeg skal vurdere noteapparatet og litteraturlista i fremtidige sakprosabøker. I et eventuelt nytt opplag, håper jeg de tre forfatterne også vil ha ført opp pocketutgaven av «Hva visste hjemmefronten?», som de diskuterer i en viktig fotnote, i litteraturlisten.

Men det som er viktigst nå, er at Michelet og Gyldendal svarer på kritikken og vi får avklart om det kommer til et søksmål. Først da kan vi igjen i lys av de nye innsiktene de tre faghistorikerne legger fram, vende tilbake til det vi forsøkte å forstå under debatten i 2018. Hvordan kunne det skje at 773 norske jøder ble deportert til utryddelsesleire i tyskokkuperte Polen?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer