BLIND FLEKK: Medredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, har en blind flekk på øyet: Han ser ikke ut til å forstå at kulturpolitikk også er viktig for den folkelige populærkulturen. Nina Hansen / Dagbladet
BLIND FLEKK: Medredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, har en blind flekk på øyet: Han ser ikke ut til å forstå at kulturpolitikk også er viktig for den folkelige populærkulturen. Nina Hansen / DagbladetVis mer

Knusktørr kulturbløff

Med stivt blikk på elitekultur vil Minervaredaktøren redde norsk kulturliv. Men det er genier fra populærkulturen som er den største mangelvaren i Norge, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Kulturbudsjettet under de rødgrønne er fordoblet, og utgjør nå én prosent av statsbudsjettet. I kjølvannet av dette er det naturlig å ta en fot i bakken. Hva har pengene gått til? Kunne vi brukt dem annerledes?

Medredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, har vært en av de ivrigste kritikerne av dagens kulturpolitikk. I dag gir han ut sin andre bok på under ett år om temaet: «Kulturbløffen». Hovedpoenget hans er ideologisk: Han vil fri landet fra en kulturpolitisk doktrine som sier at kulturen skal være tilgjengelig for alle. I stedet vil han at kulturen skal få dyrke elitetenkning, for dermed å nå høyere kvalitet. Han vil ha slutt på musikaler ved norske teatre, slutt på publikumsfrieri. Dette mener han å ha statistisk grunnlag for å si, fordi SSB forteller at kulturbruken ved teater og kunstinstitusjoner ikke stiger på tross av økt pengebruk - og fordi de sosiale skillelinjene i kulturbruken så å si er konstante.

La oss ta statistikken først. SSBs kulturbarometer er på mange måter utdatert i måten den måler kulturbruk. Den måler nemlig ikke digital kulturbruk som streaming, nedlastning, dataspill etc. Det blir registrert i SSBs medieundersøkelse, der ungdom ganske riktig peker seg ut som storforbrukere. Men dette bryr antakelig ikke Meisingset så mye, for han er først og fremst opptatt av kulturinstitusjonene våre, og hvordan de skal skape mer kvalitet. Det skal skje ved å spisse repertoaret, men dermed vil sannsynligvis publikumsoppslutningen synke. Det vil sette bevilgningene under ytterligere politisk press, og med færre penger må kulturlivet redusere stab, aktivitet og markedsføring. Det er kanskje akkurat det Meisingset vil - men da skal han også se at farten nedover øker i SSB-statistikkene.

Den grunnleggende svakheten ved Meisingsets bok, er hans analyse av populærkulturen. Han ser på den utelukkende som en naturkraft, i motsetning til resten av det subsidierte kulturlivet. Han blir ufrivillig komisk når han deler sine betraktninger fra en Beyoncé-konsert: «Hun har en rå dans av mørk kraft. Hun prøver ikke å danse energisk. Hun er energi. Operaen prøver også å treffe alle sanser, men rekker henne knapt til hoftene.»

Ja, det må være virkelig dårlig stelt med operakulturen her i landet, når den ikke kan matche Beyoncé.

Meisinget ser ikke ut til å forstå at kulturpolitikk også er viktig for den folkelige populærkulturen - særlig i et lite språksamfunn som det norske. Han nevner ikke med et ord at musikkbevilgningene har økt med 600 millioner de siste åtte åra. Filmstøtten er fordoblet. Det har ført til at Norge har fått et ganske sterkt musikkmiljø, med helt andre utviklingsmuligheter for artister enn i de fleste andre land. Alt fra Enslaved og Kvelertak til Marit Larsen og Thomas Dybdahl har fått solid støtte til å bygge sine karrierer. Miljøet har stor glede av sjangerblanding. Susanne Sundfør kom fra en bakgrunn som poporientert singer-songwriter, men har utviklet seg i et vitalt jazzmiljø. Til og med danseband er tilgodesett. Ole Ivars hevdet en gang stolt i et intervju at de aldri har mottatt så mye som en krone i støtte, men glemte visst innspillingsstøtten de har nytt godt av i årevis.

Filmbransjen har de siste åra blitt mer profesjonalisert, og satser både bredt og spisset. Espen Sandberg og Joachim Rønning har kunnet finpusse formen som storfilmrefilmregissører her hjemme med offentlig støtte, og er igjen blitt attraktive internasjonalt. VIP-stipend til blant andre Joachim Trier har vært med på å gi den ambisiøse regissøren mer albuerom til å utvikle nye prosjekter.

I dette sjiktet må det satses mer, for er det noe norsk kultur virkelig trenger - så er det å dyrke fram genier fra populærkulturen. Der henger vi tross alt ganske langt etter, historisk sett.

Men hva skal vi så med for eksempel de gamle, dyre institusjonsteatrene? Film, TV - og teaterbransjen lever i et symbiotisk forhold, hvor teaterhusene spiller en viktig rolle som talentutvikler og arbeidsgiver. I et sterkt konkurransepreget og prosjektbasert kulturliv er det viktig å ha noen trygge økonomiske fundament i bånn.

Med solid økonomi har disse også større forutsetninger for å ta kunstneriske sjanser. Det blir pussig når Meisingset beklager seg over at kommunale Oslo Nye Teater i stadig større grad konkurrerer med private teatre fordi de setter opp musikaler. Har han ikke fått med seg at det skjer fordi de har fått mindre penger å drive for? Meisingsets ideologiske argumenter biter seg sjøl kraftig i halen.

Meisingsets klassisk borgerlige, liberalistiske tilnærming til kulturpolitikk er ment å framstå som frisk og moderne. Med blikket stivt rettet mot elitekulturen, og en distansert og klønete begeistret entusiasme for populærkulturen blir den i stedet merkelig gammeldags. Det er han selv som serverer kulturbløffen, og den er knusktørr.