KrFs landsmøte:

Knut Arild på rømmen

KrF vil ha regjeringsmakt, og svinger til venstre for å få det til, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Det er ikke mange bevegelige brikker i norsk politikk før stortingsvalget til høsten.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i motsetning til by og land, vandret hand i hand siden 2013. SV har ikke andre turkamerater å velge mellom enn Vedum og Støre. Høyre og Fremskrittspartiet tviholder på hverandre i en konstellasjon der samarbeidspartiene svært ofte vil slippe tak.

Venstre-ledelsens innbitte motstand mot Arbeiderpartiet gjør at de har lagt seg trygt i Erna Solbergs bæremeis, og er nødt til å gå dit hun går. Miljøpartiet de Grønne har liten sjans til å prege regjeringsdannelsen etter valget, og ingen vil gi Rødt ministerposter.

Alene igjen, men langt fra ensom, står Knut Arild Hareide og KrF i en privilegert posisjon. Etter valget har de en mulighet til å tråkke opp nye spor i det politiske landskapet. Når Hareide åpner partiets landsmøte i dag, er han fullt klar over partiets mulighet til å innta regjeringskontorene til høsten. Hvor han finner frelse, er imidlertid uklart.

KrFs evne til å takle balansegangen mellom å være et samarbeidsparti og et opposisjonsparti, samtidig som de har holdt døra på gløtt mot andre regjeringsalternativer, har gitt dem valgmuligheter ingen andre i norsk politikk har.

Hvor KrF lander kan ingen gi oss svar på før valgresultatet ligger klart, men Hareides ønskedrøm er det usannsynlige alternativet Venstre, Høyre og KrF. Alternativ to, gitt at det blir borgerlig flertall, er en fortsettelse av dagens modell, men uten en samarbeidsavtale. Da må Solberg finne enighet i Stortinget fra sak til sak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tredjevalget, hvis regjering er målet, kan være en støtte til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men bare hvis styrkeforholdet ikke blir for skjevt. Den samla oppslutningen til KrF og Senterpartiet må med andre ord bli ganske stor for at de ikke skal bli overkjørt av Arbeiderpartiet.

Men, hvis Hareide skal skifte fil må uansett valgresultatet gi de rødgrønne partiene flertall først. KrF kommer ikke til å kaste dagens regjering hvis de alene blir tunga på vektskålen for et nytt alternativ. Slik det ser ut i dag, vil ikke Hareide bli husket for å være han som kastet Solberg-regjeringen og forkastet et borgerlig flertall.

Hareide vil i regjering med Høyre og Venstre – ikke Frp. Det er et lite trolig alternativ for Solberg. FrP vil ikke gå med på det, og Solberg, som har lagt all politisk kapital inn i det borgerlige samarbeidet, vil ikke vrake FrP som en sentral brikke.

Men, hvis de fire partiene på høyresiden mister flertallet, åpner det seg en mulighet for Hareide og KrF til å søke regjeringsmakt med Arbeiderpartiet, en sjanse de kan være villige til å gripe. KrF er av natur et maktsøkende parti. Åtte år med ørkenvandring under de rødgrønne var derfor nok til at partiet var villig til å støtte en regjering der FrP sitter på sentrale statsrådsposisjoner.

Det tærer på et parti som, kanskje mer enn noe annet, virkelig brenner for asyl- og bistandspolitikken. Hvor ekskluderende retorikk og manglende nestekjærlighet faller tungt på hjertet. Flere i partiet forklarer den nære Frp-tilknytningen som en av hovedgrunnene til den lave oppslutningen på meningsmålingene.

KrF har unektelig fått en del politisk gjennomslag ved å støtte Høyre og Fremskrittspartiet – men hvor mye smakte det? Helgas landsmøte kan fort avsløre hvor kritiske grasrota faktisk er til prosjektet de har vært med på.

Hvis svaret er at KrF ikke lenger holder ut FrP, må Hareide gi velgerne et svar på hvorfor samarbeid med Arbeiderpartiet er en redning. Det kan bli vanskelig. Frem mot valget peker fire områder seg ut som viktige for KrF: Distrikt, familie, klima og flyktningspørsmål. I det lyset framstår ikke valget mellom Arbeiderpartiet og FrP som et valg mellom himmel og helvete. I beste fall er det en mild frelse å finne hos Arbeiderpartiet.

Begge partier har mulighet til å hente noen symbolseire, og for KrFs del særlig på bistand- og fattigdomsbekjempelse. Samtidig har Ap en verdipolitikk som provoserer KrF. Tvillingabort, K-en i KRLE og en positiv innstilling til bioteknologiloven, vil være særlige kimer til splid.

Da gjenstår bare maktspørsmålet.

Det kan straffe seg for Hareide å kaste Solberg-regjeringen, men det kan smake godt med tre, fire sentrale statsrådsposisjoner i en regjering bestående av Senterpartiet (med stor oppslutning) og Arbeiderpartiet.

Da KrF på tirsdag lanserte Senterpartiets Slagsvold Vedum som statsministerkandidat, kan vi tolke det som et tegn på at Hareide forsøker å konsolidere sentrum. I det minste dra partiet enda lenger vekk fra fløypartiene SV og FrP.

Det var et komisk forslag fra Hareide, men alvoret i det er klart: KrF vil bort fra FrP og inn i en regjering – nå luftes alle fluktplaner.