Knut Nærum

Allerede i barneskolen lot han andre ta støyten for sine egne påfunn: - Jeg hvisket noe morsomt til han som satt foran meg. Han sa det høyt - og ble sendt på gangen, sier Knut Nærum. Han har ikke forandret seg mye på tretti år.

For selv om Nærum akkurat nå er på TV-skjermen selv - som fast paneldeltaker i «Nytt på nytt» på NRK1 - så er det som bakmann og morsom sufflør for andre han har gjort seg mest bemerket.

- Før hadde jeg lyst til å bli skuespiller. Nå er jeg glad jeg ikke ble det. Det jeg skriver, skriver jeg én gang. Så er jeg ferdig med det, mens skuespillerne må gjenta tekstene kveld etter kveld. Ikke får de gått på kino heller. Jeg skjønner ikke at de klarer det.

- Så der sitter du og koser deg, mens de må slite med tekster som kanskje ikke engang er morsomme?

- Klart det er en fordel: Hvis en sketsj tryner, så er det ikke meg folk peker på neste dag.

KNUT NÆRUM ER TEKSTFORFATTER.

Han har skrevet for NRKs satireprogrammer «Hallo i uken», «Egentlig» og «Øystein og meg»; han har skrevet - og opptrådt i - sju revyer for «Tangakavalerene» i Kristiansand; snart skal han skrive tekstene til Rune Andersens nye standup-show i Oslo; han lager sin egen tegneserie «Bloid» og er redaktør for tegneserieheftet Fidus. Blant mye annet.

- Det står frilanser i passet mitt. Det betyr ikke noe annet enn at jeg ikke har fast arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Aldri hatt det?

- Jo, jeg var korrekturleser i avisa Sørlandet i ti måneder i 1982. Ble en rakker til å stave.

Det er han fortsatt, med den vidunderlige tilleggsevnen at han kan sette bokstavene i en slik rekkefølge at det blir morsomt å lese. Står han aldri fast?

- Nei. Jeg står ikke fast. Jeg skriver heller noe dårlig i stedet for ikke å skrive noe i det hele tatt.

- Hender det ikke at du våkner en morgen, trekker dyna tilbake over ansiktet og bare ikke klarer å se noe komisk i tilværelsen?

- Jeg er jevnt molefonken. Det tar av for de største sorgene.

PRIVAT ER HAN IKKE SÅ MORSOM,

nemlig. Han får nok av kvikke formuleringer på jobben.

- Nei, hjemme har jeg en mer fysisk form for humor. Jeg lusker rundt, titter fram fra døråpninger, danser dumt omkring og kiler litt. Mye kiling, forresten.

- De sier du er sjenert?

- Ja, og ikke noe morsom på fester. Det er forresten mest fordi jeg aldri blir invitert. Jeg får ikke en gang anledning til å være kjedelig på fester.

Stakkars Nærum. Hadde han bare vært skikkelig A-kjendis, så kom det da i alle fall noen invitasjoner. Men «Nytt på nytt»-kollega Anne Kath. Hærland, ødela den sjansen. Det var hun som svarte da Se og Hør ringte ved programlanseringen i vår.

- De inviterte oss til en restaurant, der opplegget var at programleder Jon Almaas og jeg skulle kle av oss på overkroppen og posere sammen med en magedanserinne. Anne Kath. skulle stå i bakgrunnen og gispe over hvor flotte mannfolk hun skulle få jobbe med...

- Men...?

- Hun takket nei på våre vegne.

- Hvordan vil du helst framstå på bilde, da?

- Jeg vil helst framstå som skeptisk.

LITT TAKKNEMLIGHET HADDE

vært på sin plass - når Dagbladet nå gir ham en ny sjanse til å stå fram. Men, nei da. Muligens skyldes det traumer fra tida som fast avisansatt. I alle fall er avisene et yndet offer for Nærums vittigheter.

- Hva er det som er så morsomt med oss, da?

- Det faktum at jeg sitter her og skal få tre sider i Dagbladet bare fordi jeg gjør en liten jobb på TV, er jo ganske talende. Jeg har også merket meg at ingen anledning er for tynn til å ha nakne damer på førstesida. Det som betyr noe for avisene, er TV, fotball og sex.

- I motsetning til hva som betyr noe for leserne, mener du?

- Nei vel, verden er jo ikke skrudd riktig sammen. Jeg er enig med Georg Johannesen som sier at det burde vært slik at Tu Fu - det er en kinesisk dikter - kom ut hver dag, mens VG kom hvert to tusende år.

- Hva skulle dere humorister gjort da?

- Ikke stort. Hvis avisene var fulle av livsvisdom, hadde det ikke vært så mye å spøke med.

DE KUNNE JO SPØKE MED SEG SELV

- med Nærums karriere som RV-politiker, for eksempel. Han ble kumulert inn fra et stykke ned på lista, til fast plass i Kristiansand bystyre i 1991.

- Jeg hadde vært på skolevalg, sammen med Jon Lilletun, og hadde ungdommene i ryggen. Men det var ikke meningen at jeg skulle komme inn. Jeg flyttet til Oslo året etter.

- Er du glad for det?

- Jeg sto på Oslo-lista også. Ble kumulert fra 69. til 21. plass. Men Drillo føk forbi meg, enda han startet som nummer 79.

Den politiske standhaftigheten førte, ifølge Rune Andersen, til at «Tangakavalerene» mistet sin første lukrative jobb. Nærum hadde akkurat laget en satirisk vise om Fred. Olsen til radioen, da tilbudet kom. Om å spille på ferja fra Kristiansand til Hirtshals. Den er eid av Olsens rederi, og Nærum sa nei.

- Gjorde jeg det? Hm... det kan nok like gjerne skyldes såret satirisk stolthet. Jeg var nok forbannet over at Fred. Olsen ville ha oss på tross av visa.

FRED. OLSEN OG HANS LIKEMENN

i næringslivet er for øvrig de som slipper lettest unna satirikernes klør, mener Nærum.

- Det går an å lage en sketsj om Erik Tønseths fallskjerm, men å si noe morsomt om utflaggingen av norsk industri er verre.

- Derfor sier dere heller noe om Jagland?

- Jeg synes vi skal gi Jagland en pause. Han har fått nok nå. Det blir bare for opplagt.

- Ser du noen nye talenter, som kan overta for Jagland her?

- Jeg tror ikke Jens Stoltenberg vil bli tulla med like mye som Jagland. Eller at Siv Jensen vil bli framstilt som Carl I. Hagen. Framtidas politikere er mer ansiktsløse, de blir glattet ut slik meteorologer og programledere på TV blir det.

- Huffameg. Hvor skal det ende?

- Det kan jo føre til at vi må lese partiprogrammene for å finne noe å ha det moro med. Det hadde forresten kanskje ikke vært så dumt?