Knut og Maries dødsdans

Jan Troells «Hamsun» handler først og sist om Knut og Marie - fra ektefellenes voldsomme, hatske sammenstøt en dag i 1936 til de sitter der under gullregnen i hans siste år: Da er de 92 og 71 år gamle, tilsynelatende forsonet med hverandre og skjebnen.

Dermed er tema og ramme gitt: Et ekteskapsdrama i en jerntid - og en dødsdans, som Per Olov Enquist sier med en strindbergsk hentydning i innledningen til sitt filmmanus. Turene i Knut og Maries dødsdans, dens egenart, bestemmes av den store tragedien den utageres mot: Andre verdenskrig, okkupasjonens Norge og ektefelles pakt med tidas svarte politiske krefter. Enquist bygger i hovedsak på dansken Thorkild Hansens dokumentarbok «Prosessen mot Hamsun» (1978), som voldte rabalder blant Hamsuns landsmenn, ikke bare på grunn av enkelte faktafeil - mest fordi mange av oss leste en undertekst hos Hansen som i korthet frikjente dikteren for landssviket: Kunstnergeniet hevet over fellesskapets justis.

Ingen «føringer»

En slik pledering kan jeg ikke øyne i Enquist og Troells film - ingen «føringer»: De lar Hamsuns tale sin sak alene. Det blottlegger tragedien, gjør den renere, så å si. Og tragedien Hamsun må ha vært uimotståelig for dramatikeren Enquist, som tidligere har gått i nærkamp med store nordiske diktermennesker som H.C. Andersen («Fra regnormenes liv», Fjernsynsteatret 1984) og Strindberg (TV-serien 1984). For her er det fallhøyde! Indre og ytre drama. Filmen får oss simpelthen til å oppleve det slik.

Familie og bifigurer

«Hamsun» tolker Knut og Maries beveggrunner, de politiske som de private. Den ser på de fire barnas situasjon - dette blir også historien om ødeleggelsen av en familie. To skjebnesvangre bifigurer, Quisling (Sverre Anker Ousdal) og doktor Gabriel Langfeldt (Erik Hivju), blir markant tegnet. Den diagnostiserende sjelelege på Psykiatrisk klinikk slipper ikke pent fra det denne gangen heller. Quisling blir i filmen den politiske svermer og kannestøper han også var. Minst heldig er regissør Troell med to opptrinn som selvsagt måtte med: Hamsuns møter med Terboven og Hitler med henholdsvis forbønn og klager. De blir merkelig spenningsløse. Men for det meste dirrer det av risikabelt liv her.

Knut og Marie kunne knapt vært bedre rollebesatt: Max von Sydow fanger oldingens ødslighet, den gamle Hamsuns stivsinn og stolthet, smerte og sosiale isolasjon, hans døve fjernhet, «ideale fordringer» og feilrettede syn som hindret ham i å se nazismens praksis. Ghita Nørby er hans jevnbyrdige som Marie, vel dramaets mest kontroversielle figur: Nørby henter fram bitterhet i dobbel dose hos den frustrerte kunstneren og forsmådde hustruen Marie Hamsun. Hun sannsynliggjør Maries frigjøring fra og samtidig steile lojalitet til ektefellen - og nazismen - når hun drar på feirede opplesningsturneer i Hitlers Tyskland.

Ellinors andel

Ens eventuelle innvending mot en Knut som taler svensk og en danskklingende Marie må fort vike i dette selskapet! En tredje stor skuespillerinnsats: Nykommeren Anette Hoff gestalter datteren Ellinor Hamsuns andel i tragedien med en styrke som hogger seg fast. «Hamsun» er en stor begivenhet. Så får vi se hvem som går i skyttergravene denne gang - om noen.