PÅ DYPT VANN: Torhild Widvey (til venstre) og Knut Olav Åmås har lagt ut på dypt vann. Men kan de svømme? Eller trenger de en flytevest? Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PÅ DYPT VANN: Torhild Widvey (til venstre) og Knut Olav Åmås har lagt ut på dypt vann. Men kan de svømme? Eller trenger de en flytevest? Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Knut Olav Åmås opptrer som bok-Norges nye sheriff

Det nye regimet mangler en visjon for norsk litteratur.

Kommentar

Fremskrittspartiet fikk ikke kulturdepartementet. Det bare virker sånn. I løpet av sine første måneder ved makten, har statsråd Torhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås, som mange oppfatter som en minister forkledt som ministerens assistent, klart å erte på seg kulturfolket generelt, og de som sysler med litteratur i særdeleshet.

Åmås minner om Eddie Murphy i filmen «48 timer», når han forkledt som politimann går inn i en redneck-bule i San Francisco og forklarer klientellet at ny sheriff er kommet til byen. Bortsett fra at Murphy er tøffere. Og morsommere.

I Norge blir litteratur betraktet som et ubestridt gode. Men Norge er et lite land. Befolkningen kan ikke gjennom bokkjøp holde liv i en bred stamme av diktere. Ut fra ideen om at litteratur er en verdi for en nasjon, har staten valgt å støtte bokbransjen på forskjellig vis.

Hevet over all diskusjon om bokavtaler, boklov og forskjellige typer støtteordninger, er forestillingen om at litteraturen trenger og fortjener støtte. Fordi folket trenger og fortjener en mangfoldig litteratur.

Støtten gis gjennom et avansert og skjørt byggverk, som åpenbart fungerer. Norge har en samtidslitteratur mange mener er på topp i Norden. Innen krim er vi i verdenseliten. Og ikke minst: Folket og forfatterne møter hverandre årlig på rundt 50 litteraturfestivaler.

Utenlandske gjester, særlig fra Sverige og Danmark, gaper av misunnelse når de hører dette.

Alt dette er truet av et regime som ser ut til å kappe i budsjetter ut fra en slags lystfølelse, uten å ha noen forestilling om hva de rokker ved. Den underliggende tonen er en holdning vi håpet Høyre ville demme opp for snarere enn å kolportere for sin regjeringspartner: Litteraturen bør underlegges markedskreftene, snarere enn en stat som øser ut penger til ubegripelige lyrikksamlinger og merkelige romaner.

Man glemmer at Per Petterson, Karl Ove Knausgård, Lars Saabye Christensen, Karin Fossum, Jon Fosse, Unni Lindell, Jo Nesbø — ja, til og med Dag Solstad — har vært unge, ukjente og knapt lovende. Det er fristende å minne Åmås om følgende sannhet fra Povel Ramel: «Vi har alle vært små en gang. Jeg, och kanskje særlig du.»

Innkjøpsordningen, som er mye mer kompleks enn Åmås synes å forstå, har knapt vært under et hardere angrep siden 1972, da VGs Bjørg Jønsson anmeldte Arild Nyquists bok «Nå er det jul igjen» under overskriften «Fei vekk søppelet». Åmås er tross alt for smart til å bruke en slik retorikk, men tendensen er dessverre den samme. I helga har Erik Fosnes Hansen levert en særdeles kvalifisert kritikk av Åmås i Aftenposten. Klassekampens Tom Egil Hverven skrev lørdag ganske presist at Åmås er «mer preget av handlekraft enn tankekraft».

Vi snakker om en politikk uten visjoner, som er det motsatte av konstruktiv og inspirerende, som snarere skaper utrygghet, tristhet og hoderystende fortvilelse. Man blir sittende igjen og lure på om Widvey & Åmås overhodet har noe synspunkt på hva som er litteraturens rolle i samfunnet.