Knut Rose er død

I går kom meldingen om at Knut Rose hadde gått bort, og døden inntraff mens høstnatta lå over byen etter det siste streifet av sommer dagen før. Det fins ikke noe enkelt ord for en slik utslokking i mørke, men noe av dette syntes å ligge som en forutaning i det som kan kalles et malerisk mulm bak figurasjonen i Roses bilder. Der oljefargene fortettet seg til en ordløs obskuritet som ligger hinsides de navngitte palettklangene.

>IMG SRC='http://gfx.dagbladet.no/vignetter/bombe.gif' height='7' width='10'>

  • Knut Rose var likevel lysmaler av rang, slik forbilder fra Hieronimus Bosch via Francisco Goya og Bjarne Ness også er. Han ble født midt i den trønderske høysommeren, og fikk sin første utdanning hos den sensible og naturnære koloristen Roar Wold på Kunstskolen i Trondheim. Deretter måtte Rose bryne seg mot billedbyggeren og Picasso-beundreren Åge Storstein på Statens kunstakademi, som visste at rommet i «Guernica» ikke bare handlet om form. Enda nærere kom kunststudenten til å stå sin andre professor, Reidar Aulie, en av de få som ga krigens gru et ansikt i maleri her til lands.
  • Roses første biograf, kunsthistorikeren Trygve Nergaard, åpner innsikt mot et liv, der naziokkupasjonen satte traumer i et ungt sinn. Såret satt sjelden som en flenge i koloritten, men grodde heller aldri helt under de helende fargene i malerihuden. Symptomatisk var Roses utsagn til Dagbladets kulturjournalist Bernhard Rostad, som kom i nær dialog med kunstneren: «Jeg vil stå på barrikadene med synål.» Mange av oss yngre, utålmodige forsto ikke et slikt utsagn mens bombene falt i Vietnam, men med Bagdad og Bush i bakhodet skjønner vi nok mer i dag. Trolig forsto elevene i Roses klasser på Kunstakademiet mer noen år seinere, med den nærheten de kunne ha til en lærer som ga av seg selv.
  • En annen som var sensibel og så det særegne hos maleren, kunstskribenten Hans-Jakob Brun, formulerer seg slik i Norges Kunsthistorie: «Roses billedverden vokser fram som en verden av paradokser og mystifikasjoner. Det er drømmebilder, oftest nærmest marerittbilder, hvor de anonyme menneskefigurene er både brutal herre og avmektig offer.» Denne dobbeltheten plasserte kunstneren innenfor surrealismens breie strøm, som finner leier for sin lidenskap utenfor manifestenes mer dogmatiske draft.
  • De som vet alt hevder at slikt maleri er utdatert. Knut Rose visste sikkert at den fineste surrealistutstillingen som hittil har vært vist, var vårens åpenbaring i Paris' Pompidou-senter. Nå gir den håp mot høsten i Düsseldorfs kunstsamling.