Knut Th. Gleditsch

Når Knut Th. Gleditsch fyller 60 er han på VM-jobb i Frankrike. Han rømmer ikke landet for å unnslippe skøyeraktige venners påfunn. De som var i 50-årsdagen kunne mistenkt ham for å være rømningsfarlig...

Tre om Knut Th.

3. juli i 1988 var en vakker sommernatt i Tvedestrand. På Gleditsch-hytta feiret man 50-årsjubilant Knut Th. Jubilanten hadde fått nærkontakt med Jon Blund i egen seng da gjestene mente at trærne på naboens tomt skygget for sola. Statssekretæren og universitetslektoren hadde ikke fått med seg at sola hadde gått ned. Dermed startet de motorsaga og gjorde, bokstavelig talt, kort prosess. Bare stubbene sto igjen da naboen våknet av bråket. Da var det naboens tur til å bråke, og da våknet «Gle»...

«Tror du ikke han klarte å prate seg ut av det!? Slapp rettssak og dårlig naboskap. Enda tomta så ut som en flyplass. Det kan han takke talegavene sine for,» røper en som var tungt involvert.

- Har du alltid snakket deg ut av komplikasjoner?

- Historien stemmer nesten... Det var ikke 50-årsdagen, men trolig 45, eller deromkring. Og det var ikke motorsag. Resten stemmer, ler Gleditsch, nærmest beskjemmet. - Jo, det var en munter kveld. Jeg var ikke høy i hatten da naboen kom og spurte om det ikke var noe vi burde snakke om over en kopp kruttsterk kaffe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- NÅR DU BARE RAGER 173

centimeter over bakken, og aldri har gjort noe annet enn å håndtere blyant og skrivemaskin, da ypper du ikke til strid. Da er det å prate seg ut av situasjoner måten å gjøre det på. Men som gymnasiast var jeg fæl. Sa og gjorde ting jeg ikke burde, når sarkasmen ble dratt for langt. Jeg har fått høre at jeg var en ordentlig drittsekk, vedgår «Gle», eller «Toddo», som kona og kompisene på Sørlandet kaller ham.

- Ungene dine snakker vakkert om deg, og det eneste de har å utsette på pappa, er at han stilte i bastskjørt i en bilreklame. Det medførte dype traumer i sarte barnesinn...

- Åh, det var Honda-reklamen. Etter å ha sett bildene skjønner jeg at slikt setter spor i barnesinn, ler Gleditsch.

Han har tatt turen opp fra hytta ved Tvedestrand for å utrette et par små ærend, og ikke minst: for å feire ettårsdagen til Lars, et barnebarn. Ett av i alt fire, foreløpig.

- Det er så moro med barnebarn. Når disse små kommer stabbende mot bestefar med utstrakte armer, ja da havner VM-finalen i fotball langt nede på skalaen, minst på femteplass. Jeg måtte vente lenge på dem, men så kom det fire kjappe på under fire år, smiler Gleditsch.

For tida tror de små at farfar kan spille piano. Hvilket, ifølge ham selv, er en grov overdrivelse. Men en og annen enhånds barnesang med vokal til gjør inntrykk på Lars og Ida, Zanna og Zia.

- DU VAR EN AV LANDETS FØRSTE

mjuke pappaer, ifølge ungene dine. Skiftet bleier, tørket snørr og kjørte dem i barnehagen. Nå er det barnebarna... Er du veldig barnekjær?

- Ja, jeg er nok det. Og da Espen (35), Kine (31) og Pål (30) var små fantes det ikke hurtigbleier. Nei, tøybleier som måtte brettes tre ganger og greier. Det var et styr når de skulle skiftes på, vaskes og kles på for å dra i parken. Men ifølge kona har jeg en engels tålmodighet. Og nå forteller en av svigerdøtrene at jeg er den eneste bestefaren i barnehagen som fikser bleieskift. Men det er jo bare koselig, sier «Gle» og har liten forståelse for menn som sniker seg unna bleieskift.

Apropos barndom. NRKTV var så desidert i sin barndom da en ganske ung Knut Th. Gleditsch i 1966 inntok ruta for første gang. Det var ikke mange TV-kjendiser den gangen, og oppmerksomheten ble desto større rundt de få vi hadde.

- Stort sett gikk det greit. Innimellom holdt jo folk på å få whiplash bare de møtte en kjendis. Mange trodde vi bare eksisterte fra livet og opp, som i ruta. Og så dannet de seg et bilde av meg som høy og kraftig, humrer «Gle».

Han innrømmer at han til tider følte seg som om han var i en zoologisk hage, på feil side av gitteret, og de som sto og glodde hadde ikke engang med banan...

- FOTBALL ER EN GANSKE UBETYDELIG aktivitet, skal du ha uttalt. Det harmonerer dårlig med det faktum at du setter kursen mot ditt sjuende VM og at du ser ut til å glede deg...

- Jeg har nok sagt det, men det er litt spesielt at Norge er med, da! Det er mitt første VM der Norge deltar. I 1994 var jeg ikke i USA. Jeg har svingt veldig i mitt syn på Egil, fra han var aktiv og fram til i dag. Jeg beundrer det aller meste han har fått til, og det er godt at han tjener litt på det også. Det er ham vel unt. Han har imponert meg, og nå har han komponert en fin VM-tropp.

- Du tror vi kan nå langt, du?

- Jeg skal kommentere bronsefinalen på TV3. Det er ingen umulighet at Norge kommer dit. Da kan det tenkes at jeg blir revet med, til tross for lang tid i bransjen, smiler han.

- Men jeg er redd interessen hjemme vil dale markant dersom det ikke går som vi håper med Drillos. Vi er ganske avhengige av at de henger med for å få folk til å se. Forresten er det flott at vi slipper å se den dustete Paul «Gazza» Gascoigne i VM, stønner «Gle».

- NOE ER RIV, RUSKENDE GALT

når en fotballspiller med lårhøne får mer omtale enn ting som angår hele nasjonen. Vi klare ikke å se fotballen i det perspektivet den fortjener. Da pådyttes publikum en innfallsvinkel til fotballen som ikke er riktig.

Tre poeng og hjemmeseier til alle som har gjettet at «Gle» ikke er fotballidiot. Han har sett at livet byr på viktigere ting, og statistikk lagrer han ikke på hjernens harddisk.

- Begrenset hjernekapasitet får man bruke på nyttige ting! Dessuten fins det oppslagsverk.

Av de viktige ting i livet er familie, venner og fritid. Får han nyte alt dette på hytta, så går smilet til Gleditsch lenger enn fra øre til øre.

- Noen sier at du og kona har det som best når dere pusler med hytte og båt en 15- 16 timer i døgnet...

- Ja! Ungene sier det. Og vi liker det, både Berit og jeg. Vi liker det litt ustrukturert, når vi kan male hvis vi vil, grave litt i jorda, dra på sjøen, og legge oss eller stå opp når det passer. Vi kan være månedsvis av gangen på Sørlandet. Det er livet!

- Det er mange uker til du kan sette kursen for hytteparadiset?

- Ja, dessverre. Men når jeg først ikke får være på hytta, så er VM det beste alternativet. Vi var egentlig innstilt på sørlandssommer med 60-årslag, men nå blir det feiring i Paris i stedet. Familien kommer ned, og når jeg har kommentert kampen 3. juli, bærer det ut på byen. Og så får vi se om det ikke skulle bli et lite lag på hytta på seinsommer'n.

BARE ÉN TING, GLEDITSCH,

du må love å ikke intervjue Frode Grodås gjennom nettmaskene under kamp...

- Jeg lover. Det skjedde bare én gang. Under cupfinalen på Ullevaal, mellom Strømsgodset og Fredrikstad. Jeg så mitt snitt til å gjøre et intervju med SIF-keeper Inge Thun. «Jeg trur vi klarer detta,» sa han. Men Frode, han skal få være i fred. Ikke engang Alex Rosén ville sluppet unna med slikt. Vaktene ville grepet håndfast inn. Og dessuten, det ville jo vært helt bak mål...