Knutbys menn - kvinners drøm

KNUTBYMENIGHETENS MENN

er svaret på kvinners drøm, de fremstår som uhyggelig sjarmerende og supertilpasset et moderne samfunn. Mer enn noe annet er Knutbyforsamlingen et typisk eksempel på en nykarismatisk religionsform som har bredt seg over Skandinavia med lynets hastighet de siste tyve årene. Med de intense erotiske spenningene koblet til religion og makt på overgangen til vold i disse miljøene, har deltakerne imidlertid staket ut en farlig retning der en døden lurer bak neste hjørne.

Når menighetens pastorer fremstår som forsvarere av å tvinge kvinner til sex i Guds navn, når de repeterer at de som lever nær Gud, som de selv, ikke kan begå kriminelle handlinger, er det ikke uttrykk for en egen, spesiell, sekterisk og gammeldags Knutbyteologi og aksjonsmåte. Pastorenes utsagn hører til i en større teologisk og sosiologisk sammenheng der kjønnspolaritet og erotisert makt spiller hovedroller, nemlig den nykarismatiske bølge som veltet innover Europa fra begynnelsen av 80-tallet av. Bølgen kom fra USA, der den sosialt sett utgjorde en underlig blanding av unge religiøse hippieprotestanter og middelaldrende kristne fra middelklassen. Åndelig fornyelse, gjeninnføring av faste normer på familielivets område samt nei til materialismen forente dem. Som en flodbølge skyllet bølgen over mye av kirkelandskapet i Norge, mens den i første omgang bare nådde visse deler av Sverige, som Livets Ord i Uppsala. Gradvis har imidlertid enkelte frikirkelige miljøer, som den svenske pinseforsamlingen, misjonsforbundet m.fl., blitt innhentet.

DET TEOLOGISK SETT

nye med denne karismatiske bevegelsen er at det omvendte mennesket, dvs. den som er gjenfødt etter å ha tatt imot Den hellige Ånd - som jo er karismatikkens hovedkjennetegn - kjønnes på et spesifikt sett: Den forvandlede mann og karismatiske leder blir bærer av mannlig autoritet når han mottar Helligåndens kraft. Han ser Sannheten genom den umiddelbare kontakt med høyere makter, og dette kvalifiserer ham til å lede sin menighet og sin familie. Som det heter i Knutbymenighetens dokument om teologi og kjønn «Vad är manlighet och vad är kvinnlighet?»: I den gudsskapte ordningen er en Riktig mann herre over kvinnen; en besluttsom, målbevisst, stridslysten seiersfyrste. Kvinnen er til for ham: øm, lydig, underordnet, avhengig. En pervert mann kan håne Gud ved å være feminin: bløt og konturløs, og en feminist, dvs. en ulydig, krevende, mannhaftig kvinne er et opprør mot skapelsesordningen.

I seksuallivet blir disse kjønnspolære størrelsene - mann og kvinne - ett, og den seksuelle tiltrekningen er strukturert omkring makt og avmakt, hans overordning og hennes underordning, altså et velkjent seksuelt tenningsmønster. Erotisert makt, med andre ord. I seksualllivet, som i livet i menigheten og familien, er det seierrike og kraftfulle viktig; som Gud og Helligånden kommer med kraft, gjør også mannen det. Kraften antar undertiden voldelige former. Mannen er aktiv når han gir seksuelt, heter det i det omtalte Knutbydokumentet, og en kvinne skal ikke gjøre seg til og være motstrebende, hun skal forstå at det seksuelle er hellig. En Riktig kvinne alltid har lyst når mannen vil, og får skylde seg selv for hva som skjer om hun vegrer og sier nei. Med denne forståelsesrammen er det bortimot umulig å benevne noe som vold og voldtekt.

DEN GAMLE KARISMATISKE

retorikken, med vekt på Helligåndens nådegaver - som tar seg uttrykk i tungetale, helbredelse og profetisk tale - blir altså i den nykarismatiske versjonen omformet til en kjønnsteologi; ja, rene potensteologien. Teologi, forkynnelse og oppbyggelseslitteratur er strukturert omkring kjønnspolaritet og erotisert mannsmakt, og dette er etter min mening en bakgrunn for at (en spesiell type) seksuell utfoldelse er så sentral, både i den karismatiske familien og i menighetens virksomhet. Igjen er Knutby et typisk eksempel - dessverre også når det gjelder overgangen til «voldsomme» uttrykk.

I Norge fulgte en debatt på 80-tallet da jeg sammen med andre religionsforskere dokumenterte stor virksomhet av demonutdrivelser foretatt av karismatiske ledere på kvinner i kjølvannet av den nye karismatiske bevegelsen. Men da var allerede både Den norske kirke og en rekke frikirkelige samfunn sterkt karismatisk påvirket - gjennom haugevis av tverrkirkelige aktiviteter: ekteskapskurs, kurs for den kristne hustru, kurs for kristne ledere. Nye tverrkirkelige grupper oppstod som paddehatter, og den kraftfulle kjønnsteologien ble populær i deler av næringslivet, f.eks. i Full Gospel Businessmen Fellowship International. Omfattende medie- og kurssentre ble etablert, som Ungdom i Oppdrags senter. Ytterligere strategier var å forandre det norske folket fra barnsben av: Skolene ble, som i Knutby, en vikig misjonsmark. Ungdommene dro de karismatiske gruppene til seg med løfte om raske seire i det store utland. Dynamiske, vakre, ressursterke gjenfødte fremstod som det beste rekrutteringsgrunnlaget for seierrik sjelevinning. Som i Knutby appellerte den nye virksomheten særlig til unge mennesker.

DEBATTEN I NORGE

fortsatte da det kom frem at mange menn i ulike kristne miljøer mishandlet sine partnere. Mishandlingen overgikk gjerne til seksuell vold, ofte på grensen mellom liv og død, og mennene berettet selv om intense erotiske kick ved å styre (kvinne)liv og død. Gjennom å lytte til mishandlerne kunne jeg spore deres forklaringer på volden, som naturligvis hadde andre navn - oppdragelse, kjærlighet - tilbake til karismatisk teologi som den skisserte, og som finnes i den omfattende (ofte oversatt amerikansk) oppbyggelseslitteratur. Uansett hvor i kirkelandskapet mishandlerne, dvs. aktivt kristne menn, befant seg, var det et mønster at de beveget seg i retning av karismatiske grupper av Livets Ord- og Knutby-type parallelt med at voldsprosessen utviklet seg. Dette illustererer hva den nye karismatiske potensteologien kan anvendes til.

Den karismatiske mannsrollen er ikke foreldet, som mange synes å tro når Knutby diskuteres, den er genial. Den karismatiske mannens harde, oppdragende hånd veksler nemlig med å stryke ømt og være kjærlig. Som det heter i Knutbyforsamlingens dokument, skal mannen være kjærlig, myk og varm. Følsom og omtenksom. Han kan le og spøke. Han lytter til sin kvinne. Får henne trygg, så hun adlyder i full kjærlighet.

Mannen hersker altså ikke over kvinnen, slik han fremstår og oppleves, han tjener henne. Han tar i bruk og utfolder følelser, han er kjønnslig og seksuelt ekspressiv, inntrykksfull, har sterk og sjarmerende utstråling - og tar avstand fra den snevre, autoritære mannsrollen. Dette er forførerende; han gir inntrykk av at han tjener og elsker den kvinnen han hersker over, mens kvinnen føler seg oppvurdert når hun underkaster seg hans faste og - vekselvis - myke herrevelde. Gjennom dette binder han henne til seg, hun internaliserer hans makt.

Mannsmakten fremstår som kjærlighet, endog som et uttrykk for Guds kjærlighet - også når den blir voldelig og dødelig. For den karismatiske mann og leder spiller jo på samme lag som den høyeste autoritet og kjærlighetens kraft, Gud. Og lagspillet er raffinert og forførende - som i Knutby.

VEKTLEGGINGEN AV

seksualitet - i Knutby som allment i den nykarismatiske bevegelsen - er subtil. Kjønnspolaritet koblet til erotisert mannsmakt blir basis for all autoritet. Dette avspeiles i at sex, kjønnskurs og ekteskapskurs blir viktige aktiviteter. Her skal forsoning mellom kjønnene skje. Om nødvendig med vold. Om nødvendig til døde.