Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

knutsen & gitaren

DU KAN SI at solodebutant Christer Knutsen er en liten, tynn mann med store, runde øyne. Du kan påpeke at fyren er like hes når han snakker som når han synger, og finne ut at det skyldes en arbeidsulykke under en konsert for ti år siden. Du kan, hvis du vil, referere Christer Falck på at Knutsen minner om Keith Richards i den mest narkomane perioden. Eller du kan gjøre som den amerikanske artisten Neal Casal, kommentere sveisen hans. Da Casal spilte i Oslo i fjor og ikke hadde penger til en drink, spanderte Christer mot å få høre Casals versjon av Faces-låta «Debris» som betaling. «Jeg visste du var Faces-fan,» sa Neal Casal etter å ha kastet ett blikk på han. «Jeg så det på håret.»

FOR VANLIGE ARBEIDSFOLK er ikke arbeidsdagen over ennå, for musiker Christer Knutsen (29) fra Stavanger er det tid for en halvliter og en røyk. Han har forlatt barkrakken på Folken i hjembyen og klatra opp på en på Mono i Oslo i stedet. Han har på seg de samme klærne som i videoen til singelen «No Love #1&, han bukker dypt og spør om vi har hørt plata.

-  Kan du definere den? Kan du? Jeg vil så gjerne sette musikken min i bås, skjønner du. Men jeg har ikke klart det ennå. Hanne Hukkelberg, hun definerer musikken sin som «knirkejazz med poprusk i lommene». Det er så fint!

DET FÅR IKKE hjelpe at klasse 2B på Skeie skole i Stavanger kanskje savner den kule klasseforstanderen sin. Nå lever Christer Knutsen av å spille - her prøver vi oss på en definisjon basert på hans egne tanker - melodiøs popmusikk inspirert av artister som Big Star, Beatles og Phil Spector, med innslag av alternativ countryrock og americana. Artisten som har spilt i Stavanger-bandet Tumbleweed og litt sammen med Thomas Dybdahl også, har de siste 15 åra vært innom bass («Alle var bedre i gitar enn meg»), piano («Det ble nok bassister etter hvert»), og nå gitar («Endelig»).

DET ER KAREN Jo Fields som er Christer Knutsens sugarmama . Etter at han spilte piano på Johnny Cash-hyllesten «We Walk The Line» og de sang duetter sammen under Christers konsert på klubbdagen under Øyafestivalen i fjor, var hun frelst. En dag i slutten av august, da de var ute og drakk kaffe, sa Karen at hun hadde noe å ordne på plateselskapet sitt, Frode Records, og spurte om ikke Christer kunne bli med. I veska hennes lå demoen hans.

-  Jeg ble lurt opp dit, og de satte på plata med en gang, mens jeg var der. Det er jo ingenting som er jævligere enn det. Og uti andre sangen satt de fortsatt og spilte backgammon og hørtes ikke så jævla interesserte ut. «Jaja», tenkte jeg og gikk.

Christer Falck i Frode Records har en litt annen versjon av møtet:

-  Etter halve førstelåta så vi på hverandre og nikka. Det var ikke noe å tenke på engang.

Slik har det seg at Christer Knutsen ikke var kommet lenger enn til heisen før han fikk telefon og ble kalt opp igjen. Kort tid etter gikk han ut døra igjen med en gentlemans agreement om plateutgivelse og et bredt smil rundt munnen.

SIDEN DEN GANG har Christer vært oppvarmingsartist på kompis Janove Ottesens soloturné. Det var med tungt hjerte han steg av bandbussen, nightlineren , for siste gang i desember. Ikke fordi mottakelsen hadde vært overraskende bra («Å ver oppvarmingsartist e jo i utgangspunktet en hondajobb»), men på grunn av transporten.

-  Ja, fy faen. Jeg har brukt de tre siste åra av livet mitt på å drømme om å reise med nightliner. Før en har opplevd det, er det helt umulig å innbille seg hvor jævlig stas det er. Det er akkurat så bra som de sier på film, altså. Det er tryllekunst. Du er ferdig å spille, det er god stemning der du har spilt, du får henge ut etter stengetid, og til slutt blir du jaga ut fordi de skal låse, og så fortsetter du festen i bussen, mens du kjører ut av byen og tenker «nå har vi spilt her». Og når du er trøtt nok så velter du oppi en seng, og så våkner du der du skal spille neste dag, sier Christer.

-  Hadde det ikke vært for kjæresten min, så tror jeg egentlig aldri jeg hadde trengt å komme hjem igjen.

SNART SKAL HAN ut på veien med sitt eget band, men da skal han sitte rett opp-og-ned i en trang bil i mange, mange mil. Det er ikke før han eventuelt skulle selge 40.000 eksemplarer av debutplata «Would You Please Welcome», at Christer får se innsida av en nightliner igjen. Det gjør ikke så mye.

-  At jeg får sjansen til å gjøre det her nå, det har jeg et vanvittig ydmykt forhold til. Jeg tenkte på det når jeg varma opp for Janove på Rockefeller. Du står der bak scenen, og det er Rockefeller liksom, der du sjøl var og så Black Crowes når du var 17. Det å gå opp på den scenen og få lov til å spille sangene sine, det er faen meg ikke alle forunt.

Han skal til å fortelle at han spyr før hver konsert, men først stopper han opp.

Inn vinduet på backstagerommet i andre etasje på Mono kommer tonene av singelen hans. Han sier «Jesus Christ, asså» og smiler litt.

-  Om det hadde vært stopp nå, så hadde det vært greit, for jeg har fått gjort så mye allerede. Samtidig er det jo flere mål jeg vil nå. Egen nightlinerturné, i første omgang. Hæhæ.

DET HAR GÅTT fire sigaretter. Plata hans er spilt over halvveis, han har kommentert låtene sine etterhvert og forklart at han ikke alltid har sunget med den stemmen han har nå. Det var på gamle Garagen i Stavanger, det var omtrent ti år siden, det var kombinasjonen influensa, øl, nikotin og sang. Det var midt i konserten, og Christer Knutsen kom i stemmeskiftet, kan du si. Fastlegen har ikke vært fornøyd siden, men det funker på plate.

Christer har snakka om andre ting også, om hvorfor rockegutter ikke spiller fotball («Har du noen gang sett Ace Frehley i shorts, Frode Øverli?»), om hvorfor alle Stavanger-artister alltid blir bedt om å spille Tore Tang på konsert («Jeg skjønner jævlig godt at Morten Abel aldri snakker om Mods») og om den fantastiske Elvis-biografien til Peter Guralnick («Den er jo så trist at man ikke får sove etterpå»). Nå holder han på med biografien om Big Star. Han får aldri nok av musikkhistorie. Det preger platecoveret hans også. Det er for eksempel ikke tilfeldig at Christer har på seg en Gram Parsons-trøye under skinnjakka på fotografiet inni coveret. Han lurer på hvem som vil legge merke til det.

-  Det skulle egentlig være hemmelig, det, da, sier Christer.

Han smiler og kommer på noe annet lurt.

-  Coverbildet mitt er basert på to kjente platecovre. Det var én journalist i Stavanger som gjettet det ene av dem. Han klarer ikke det andre, sier han.

-  Jeg vil ikke ut med det heller.

Du kan si mye om solodebutant Christer Knutsen. Men når alt kommer til alt, sier han det vel best selv; at han i bunn og grunn egentlig er ganske nerdete.

Solodebutplata «Would You Please Welcome» kommer 24. januar.

PÅ VEI: Plateaktuelle Christer Knutsen elsker å stå på scenen like mye som han elsker å kjøre bandbuss. Det er bare i det første tilfellet han spyr. - Å kjøre nightliner er akkurat så bra som de sier på film. Det er tryllekunst, sier han.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media