MOT SAMMENSLÅING: Fylkesrådsleder Ragnhild Vassvik i Finnmark (t.v) og fylkesrådsleder i Troms Cecilie Myrseth på fylkesårsmøte i Finnmark Ap. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
MOT SAMMENSLÅING: Fylkesrådsleder Ragnhild Vassvik i Finnmark (t.v) og fylkesrådsleder i Troms Cecilie Myrseth på fylkesårsmøte i Finnmark Ap. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Sammenslåing av Finnmark og Troms:

Knyttneven fra nord: Et opprør mot den politiske sentralmakten er i gang nordpå

Et tydelig flertall av folket i Troms og Finnmark sier nei til sammenslutning av de to fylkene. En folkeavstemning kommer, og vil utfordre både regjeringen og det politiske systemet.

Kommentar

Så er opprøret bekreftet med tall. I en meningsmåling utført av Sentio for NRK, sier innbyggerne i Troms og Finnmark et klart nei til sammenslåing. I Finnmark sier 86 prosent at de er mot tvangssammenslåing, mens ti prosent er for. I tillegg sier hele 72 prosent at de vil fortsette kampen, selv om Stortinget har vedtatt at Troms og Finnmark skal bli ett fylke. I Troms er 73 prosent mot sammenslåing, mens 21 prosent er for. Her er fortsatt motstand mindre (50 prosent), mens 44 prosent synes det er greit å akseptere flertallet på Stortinget.

Meningsmålingen kommer rett før et møte i Finnmark fylkesting der det vil bli flertall for en folkeavstemning om sammenslåingen med Troms. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sikrer flertall for en slik folkeavstemning som kan bli gjennomført før sommeren. Kommunaldepartementet har overfor NTB bekreftet at det ikke er noen formelle hindre for at fylket gjennomfører avstemningen.

Dermed er hansken kastet, og Finnmark utfordrer regjeringen til duell. Det hjelper lite at kommunalminister Monica Mæland i Stortinget har uttalt at hun er mot en folkeavstemning under henvisning til vedtaket i Stortinget. Finnmarkingene godtar ikke at siste ord er sagt, og peker (helt korrekt) på at vedtaket kan gjøres om. Derfor mobiliseres det bredt i en prosess som raskt kan utvikle seg til en politisk thriller. Våger regjeringen å presse gjennom sammenslåingen hvis Finnmark gjennom fylkestinget og en folkeavstemning sier blankt nei?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ingen selvfølge at Erna holder blikket stivt på regionreformen og ikke blunker. Egentlig er både Høyre og FrP mot det tredje politiske nivået som fylkene utgjør. Disse to partiene synes det bør holde med staten og større kommuner. Men det er de alene om. Selv om folkets kjærlighet til selve fylkeskommunen nok er svak, er det fremdeles mye identitet knyttet til region, landsdel eller distrikt. Sammenslåinger som oppleves unaturlig kan skape langvarige sår. I Møre og Romsdal pågår ennå en intens strid mellom fylkets tre regioner, og den har vart i bortimot 150 år.

Det finnes ingen garanti for at tida leger sår som skyldes ulikheter i interesser, tradisjon eller kultur. Venstre og KrF vet dette meget godt, og Senterpartiet lever av det. Arbeiderpartiet er svakt og tåler ikke å ta opp igjen sin tradisjonelle sentraliseringspolitikk.

En knyttneve fra nord kan derfor få regjeringens flertall for regionreformen til å smuldre opp. Prisen på å tvinge gjennom en fylkesunion på tvers av lokale politiske organer, en folkeavstemning og en opprørt befolkning, kan bli høy. Fortsatt støtte til det som oppleves som et tvangsvedtak kan skape velgerflukt og langvarig tap av oppslutning. KrF sitter særlig utsatt til. Det var dette partiet som sikret flertall for det nye fylket i nord, og KrF skjelver allerede av skrekk over et liv rundt meningsmålingenes sperregrense.

Det finnes også en annen og mer prinsipiell dimensjon i striden om de nye regionene. Finnmarksopprøret utfordrer maktfordelingen i det norske politiske systemet. Selv om det ikke reises noen formelle argumenter mot Stortingets rett til å avgjøre landets inndeling i regioner, rører striden en følsom politisk nerve. Hvor langt skal sentralmaktens vilje strekke seg når den åpenbart er i strid med sterke lokale eller regionale holdninger og interesser? Det er ikke innlysende for alle at vårt system innebærer at vi gjennom valg delegerer den utøvende makten til folkevalgte representanter for en fastsatt periode. De fullmaktene er i praksis heller ikke suverene, men må utøves med godt skjønn når det gjelder hovedtrekk i opinionen. Politikerne skal lede, men de må også lytte.

Det er dette forholdet som kan føre til at protestantene i nord til slutt vinner fram. Å bruke tvang mot et sterkt og stridbart folk er et høyt politisk spill.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook