HONNØR: Forrige tirsdag ble Fritt Ords Honnør tildelt avisredaktørene Flemming Rose (t.v) og Vebjørn Selbekk for deres prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid. Nederst i hjørnet er en faksimile fra Jyllandsposten 30.09.2005. Foto: NTB Scanpix
HONNØR: Forrige tirsdag ble Fritt Ords Honnør tildelt avisredaktørene Flemming Rose (t.v) og Vebjørn Selbekk for deres prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid. Nederst i hjørnet er en faksimile fra Jyllandsposten 30.09.2005. Foto: NTB Scanpix Vis mer

København-syndromet

Karikaturstridens opphavsland har selv blitt et eksempel på hvor effektivt trusler og vold er for å få oss til å tie.

Meninger

I dag er det ti år siden verdens mest berømte og beryktede avisside sto på trykk i danske Jyllands-Posten. Men en mann glimrer med sitt fravær når mediene der skal markere den historiske dagen. Hovedpersonen selv. Profeten Muhammed.

Han har det nå blitt for farlig å trykke tegninger av i Danmark.

30. september 2005 publiserte landets største avis Jyllands-Posten en tekst om faren for selvsensur. Den var skrevet av daværende kulturredaktør Flemming Rose og hadde tittelen «Muhammeds ansigt». Rundt artikkelen var det plassert tolv svært ulike karikaturtegninger.

Resten er historie.

Ja, enkelte mener at publiseringen av Muhammed-tegningene faktisk er en av de viktigste og mest definerende hendelser i nyere dansk historie. I løpet av noen dramatiske vinteruker i januar og februar 2006 gikk Danmark over fra å være et - i manges øyne - lite og ganske obskurt land langt mot nord til å bli episentret i en internasjonal storkrise med enorme konsekvenser.

Flagg og ambassader sto i brann. Rasende muslimer tok til gatene i hele den islamske verden, fra Indonesia i øst til Marokko i vest. Det ble sverget å sende terrorister til Danmark for å drepe både tegnere og redaktører.

Danske varer ble rensket vekk fra hyllene i storstilte og kostbare boikottaksjoner. Statsminister Anders Fogh Rasmussen utførte avansert linedans på arabiske TV-stasjoner, forsiktig balanserende mellom ønsket om å dempe krisen og forsvaret av ytringsfriheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter karikaturstriden har Danmark ikke vært det samme. For krisen er ikke over. Den har pågått gjennom alle disse ti årene.

En lang rekke terroraksjoner er forsøkt utført. Jyllands-Posten var bare timer unna å bli utsatt for et Mumbai-lignende angrep der journalister skulle halshugges og hodene kastes ut av vinduene til skrekk og advarsel. Muhammed-tegner Kurt Westergaard har hatt en øksedesperado på stua si. Trykkefrihedsselskabets Lars Hedegaard ble skutt mot utenfor sin egen leilighet.

Og slik kunne vi fortsatt. Danmark har blitt et internasjonalt terrormål. Et av verdens største.

I vinter lyktes til slutt terroristene med å drepe noen for å hevne krenkelsene av deres hellige profet. Først i Paris og senere i København, Muhammed-tegningenes opphavsby.

De som tok trykkeavgjørelsen, holdes i dag bare i live ved hjelp av tung politibeskyttelse. Da Flemming Rose kom til Oslo i forrige uke for å motta Fritt Ords Honnør, var lokalet der prisutdelingen fant sted, voktet som en festning. Rose har livvaktsbeskyttelse døgnet rundt uansett hvor i verden han befinner seg.

Det frie ord er under beleiring.

Også andre danske aktører i karikaturstriden har måttet innse at de må leve med samme type innskrenkelser i sitt privatliv, kanskje så lenge de lever. Og det hjelper tilsynelatende ikke å bli pensjonist. Eller å trekke seg tilbake fra offentligheten.

Mannen som var sjefredaktør i Jyllands-Posten da tegningene trykket og dermed var den ytterst ansvarlige, Carten Juste, har gjort begge deler. Men pensjonisten Juste kan fortsatt ikke forlate leiligheten sin uten at to menn fra det danske sikkerhetspolitiet PET må være med. En foran og en bak. Som en evig påminnelse om den redaktøravgjørelsen han tok for ti år siden.

Karikaturkrisen forfølger Carsten Juste. Bokstavelig talt.

I et sjeldent intervju gitt til avisen Politiken nå på søndag reflekterer eksredaktøren over sin egen sikkerhetssituasjon. Juste sammenligner beskyttelsen som han er avhengig av, med «en kronisk sykdom». Noe han bare må finne seg i å leve med. En skavank som det har blitt hans lodd å bære. Selv om det er svært ubehagelig.

Har så ti år med trusler, terrorplaner og vold virket? Har terroristene og ekstremistene oppnådd det de ønsket?

I Danmark ser det dessverre slik ut.

Et stort antall norske og internasjonale aviser viste Charlie Hebdos Muhammed-tegninger etter terrorangrepet i Paris i vinter. I Danmark gjorde mediene ikke det. Heller ikke Muhammed-bråkets opphavsredaksjon Jyllands-Posten ville trykke de tegningene som hadde kostet karikaturstridens første redaksjonelle dødsofre.

Men der andre medier tidligere hadde kommet med kreative bortforklaringer og unnskyldninger, var Jyllands-Posten i hvert fall befriende ærlige. De sa det rett ut. Dette har kostet for mye. Situasjonen er for utsatt for avisens ansatte og medarbeidere. De skulle gjerne ha trykket, men lot det likevel være. Av frykt for konsekvensene.

I dag gir Jyllands-Posten ut et helt bilag om karikaturstriden. Men etter planen uten å vise tegningene som er sakens kjerne. Det er for farlig.

Avgjørelsen er forståelig og jeg vil ikke kritisere den. Men samtidig er den svært symboltung. Karikaturstridens opphavsavis ser seg ikke lenger i stand til å vise sine egne verdensberømte tegninger. På tiårsdagen for trykkingen.

Det er et omen - et ondt varsel. Et bevis på at terroren virker.

Men Roses ti år gamle tekst om selvsensur blir gjenopptrykket i Jyllands-Posten i dag. Som et slags oppfylt profeti.

Trykking av Muhammed-tegninger ser ikke lenger ut til bare å være et redaktøransvar i Danmark. Det har blitt et spørsmål som må diskuteres på mediekonsernenes styrerom. Et utenrikspolitisk problem. En utfordring for dansk næringsliv. Et nasjonalt traume for Danmark.

I 1973 lærte verden seg et nytt ord etter et bankran med et påfølgende gisseldrama i en annen skandinavisk hovedstad. Begrepet Stockholm-syndromet beskriver hvordan en gisselsituasjon kan påvirke ofrene psykisk. Få dem til å endre adferd.

Etter Muhammed-krisen har ytringsfriheten blitt et slags gissel. Ingen steder ser vi de psykiske konsekvensene av dette tydeligere enn i Danmark. Spesielt i dansk presse. Vi har fått et København-syndrom.