Kofferten er jo tom, Bondevik?

Regjeringens utkast til nasjonal strategi for bærekraftig utvikling er et eksempel på at gode norske ord ikke omsettes i handling på hjemmebane.

Oppløpet mot Verdenstoppmøtet i Johannesburg har starta. Dette er konferansen med stor K når det gjelder hva landene har utrettet - og tar mål av seg til å utrette - som oppfølging av FNs arbeid med bærekraftig utvikling. Bondevik II-regjeringen har markert sterk vilje til å satse på miljø og utvikling. Men regjeringens utkast til nasjonal strategi for bærekraftig utvikling dokumenterer det OECD nylig sa i sin rapport om norsk miljøpolitikk og - forvaltning: Gode norske ord omsettes ikke i handling på hjemmebane. Er det sektordepartementene og næringsinteressene som overstyrer de langsiktige fellesinteressene som politikerne skulle forsvare?

I kjølvannet av Gro H. Brundtlands rapport «Vår felles fremtid» arrangerte FN sin berømmelige konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992. Konferansen slo fast at alle land burde ha en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling som et overordnet styringsdokument, noe som ble gjentatt og understreket under FNs oppfølgingskonferanse i 1997 (Rio+5). Norske myndigheter sov søtt i ni år før de høsten 2001 plutselig oppdaget at det kun var ett år igjen til neste store korsvei: Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg august/september 2002 - det såkalte Rio+10-møtet. Norge manglet en strategi som andre land alt hadde. Dette skal være et av Norges hovedinnspill til møtet. Et hastverksarbeid ble iverksatt under ledelse av Utenriksdepartementet, med en prosess som stort sett overser FNs og OECDs kriterier for hvordan en slik strategi bør utarbeides. Norge støtter FNs og OECDs arbeid med strategier for bærekraftig utvikling, herunder hvordan vi kan bistå u-land med slike strategier, men vi følger ikke oppskriften selv. Hvilken troverdighet gir dette Norge fram mot Verdenstoppmøtet?

At norsk politikk ikke er i tråd med en bærekraftig utvikling, bekreftes av at den nye regjeringen nå går gjennom miljøaspektet på flere sentrale sektorer: Miljøvernminister Brende har nettopp presentert en havmiljømelding og en tilleggsmelding om klimapolitikken. En stortingsmelding om rovdyrpolitikk samt gjennomgang av lovverket innen skogsektoren og biologisk mangfold er på vei. Dette er bra! Men det er krevende å følge opp. Ny giv er også signalisert av Utenriksdepartementet og utviklingsminister Frafjord Johnson som nylig la frem regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i Sør.

Innholdet i Regjeringens utkast til strategi for bærekraftig utvikling er foruroligende - både i kraft av det som er der og det som ikke er der. Strategien er nærmest blottet for konkrete mål, og mangler mekanismer for gjennomføring og oppfølging. Dokumentet er imponerende systematisk i sitt selektive utvalg av informasjon som rosemaler dagens miljøsituasjon og -trender. Her sies det f.eks. at innen petroleumsvirksomheten er CO{-2}-utslipp per produsert enhet redusert med 27 prosent fra 1990 til 1999. Mens det faktum at de samlede forbrenningsutslippene fra olje- og gassproduksjonen har økt med nesten 50 prosent siden 1990 (ferske tall fra SSB), nevnes ikke. At disse utslippene er blant de største hindrene for at Norge skal oppfylle sine internasjonale klimaforpliktelser, og at Norges samlede utslipp av klimagasser aldri har vært høyere enn i dag nevnes heller ikke. Slik omtaler den norske regjering verdens kanskje største miljøutfordring!

Et par måneder etter at integrering av miljøhensyn i norsk skogforvaltning er kritisert av OECD, presterer regjeringen å begrense omtalen av skog til at: «Skogressursene i Norge er fordoblet i løpet av en 100-årsperiode og øker fortsatt,» samt at: «Nesten alt tømmer som omsettes nå, er miljøsertifisert...» Det faktum at vi har hatt en dramatisk reduksjon av naturskog, at opprinnelige urskoger nå dekker 0,5 prosent av skogarealet og at våre naboland har tatt vare på flere ganger så mye skog gjennom vern, nevnes ikke. At halvparten av norsk biologisk mangfold finnes i skog, at halvparten av truede og sjeldne arter finnes i skog, og at disse artene er utryddet over store deler av skogområdene på grunn av måten skogbruket drives på, omtales heller ikke. I forhold til miljøsertifisering har man «glemt» å nevne at miljøsertifiseringssystemet er næringens eget og at det i 2001 var et brudd mellom skognæringen og fagfolk innen økologi fordi standardene er altfor svake i forhold til de artene og leveområdene som er viktigst for det biologiske mangfoldet.

Sentrale miljøkonflikter og -utfordringer i sektorer som energi, jord- og skogbruk, fiskeri og oppdrett er rett og slett utelatt. Andre tema, f.eks. forvaltning av Arktis og polare områder der Norge har et spesielt internasjonalt ansvar og utfordringene er enorme, drøftes ikke. Har noen sovet i timen? Eller, har noen tvert imot vært svært påpasselige med hva som skulle velges bort?

Grunnleggende elementer i en diskusjon om bærekraftig utvikling er tydeligvis vanskelige for mange sektordepartementer. Problemer knyttet til overutnyttelse av naturressurser og overforbruk, som faktisk vil redusere langsiktig økonomisk utbytte for mange næringer, forbigås i stillhet. Skal fremtidige generasjoner ha noen som helst mulighet til å få dekket sine daglige behov for trygg mat, drikkevann, husly og et velfungerende miljø, så kreves en radikal forandring i produksjons- og forbruksmønster i den rike del av verden. Vi må redusere vårt økologiske fotavtrykk. Hvorfor er slike utfordringer ikke engang problematisert?? Samlet sett framstår utkastet til en nasjonal strategi som et direkte underslag av sentrale problemstillinger. Dokumentet har så store mangler at det knapt kan kalles en strategi. Dette kan umulig være intensjonen til så oppegående politikere som Bondevik, Brende og Frafjord Johnson!?

Nordisk Råd, der Norge for tiden har formannskapet, er allerede i ferd med å gjennomføre en evaluering av første del av den nordiske strategien og miljøhandlingsprogrammet for bærekraftig utvikling. Strategien og handlingsprogrammet trådte i kraft 1. januar 2001. De nordiske lands regjeringer, herunder Norge, har godkjent den stedvis ambisiøse nordiske strategien. Er det kortsiktige næringsinteressers råkjør som gjør at langsiktige fellesinteresser som våre politikere støtter opp om, ignoreres på hjemmebane? Vet ikke politikerne hva som foregår? Dette viser i så fall at fagdepartementenes ansvar for å integrere miljøhensyn i sine sektorer ikke følges tilstrekkelig opp av politikerne. Norske politikere burde ta inn over seg OECDs kritikk av norsk miljøpolitikk i 2001, der vi siden OECDs forrige gjennomgang av miljøpolitikken i 1993 har mistet troverdighet som foregangsland og internasjonal pådriver. «Look to Norway» er ikke lenger så gyldig. Trenger vi en egen statsråd for bærekraftig utvikling? Gro H. Brundtland var inne på slike tanker tidlig på 90-tallet.

I en situasjon der våre viktigste naboland er med i EU og kanaliserer mer oppmerksomhet og ressurser inn i EU-systemet, og vi har en interesse i å styrke det nordiske samarbeidet, blir det nær uforståelig at Norge bidrar til å undergrave nordisk samarbeid ved ikke å følge opp den nordiske strategien. Særlig merkelig virker dette når våre naboland faktisk innarbeider felles nordiske synspunkter i sine nasjonale strategier.

Dersom de ansvarlige politikerne ikke våkner opp, og det raskt, vil Bondevik få seg en pinlig overraskelse når han åpner kofferten i august i Johannesburg:

Framfor resten av verden skal han presentere Norges bidrag til en bærekraftig utvikling i form av vår nasjonale strategi, men... Kofferten er jo tom.