Kokken, dommeren og hans barnebarn

Poetisk og usentimental Bookerprisvinner.

BOK: Ved foten av Himalayas fjell bor en misantropisk dommer, hans datterdatter Sai og husets kokk. De klamrer seg fast til restene av fordums velstand, mens situasjonen rundt dem blir mer turbulent.

Opprørere trekker stadig nærmere eiendommen i fjellsiden, og trioen er, som representanter for de velbeslåtte, utsatt. Da Sai forelsker seg i privatlæreren sin, begynner steinen å rulle – nedover.

Tapets barn

Indiske Kiran Desai fikk Bookerprisen for denne romanen, som er en vev av fortid og nåtid. Dommerens erindringer faller inn og avløser hverdagshendelsene i huset. De tar oss tilbake til 1939, da dommeren som ung mann reiste til Cambridge. Han gjennomlevde år med ensomhet og skam over egen identitet, bare for å komme hjem til India og føle seg like fremmedgjort der. Det engelske i ham foraktet det indiske.

Da Sai ankommer dommerens hjem femti år seinere er han en gammel, bitter mann. Deres tilværelser har få krysningspunkter. Det er kokken som er limet i husholdningen. Han oppdrar Sai og forvalter familiehistoriene ved å fortelle og utbrodere, riktignok med et fleksibelt forhold til sannheten. Sai på sin side oppdager at Indias historie står i veien for kjærligheten hun for første gang opplever. De unge blir slukt av gammelt hat, står det et sted i boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et kummerlig liv

De tre skikkelsene er fattige på hvert sitt vis. Sai er foreldreløs, dommeren har aldri elsket, og kokken er fattig på gods.

Men kokken har en skatt: Sønnen Biju. Ved et lykketreff (les: løgn) har Biju fått visum til mulighetenes land, USA, og får oppgaven å bringe familien – og helst alle indere faren kjenner – ut av fattigdommen.

Av frykt for å knuse farens hjerte unnlater Biju å fortelle sannheten i brevene hjem. Han er taus om det ynkelige slavelivet han lever som illegal innvandrer i New York.

Ironi og poesi

Desai er en litterært sett uhyre sikker forteller som krysser en viss tilbakeholdenhet, eller intellektuell distanse, med barsk humor, ironi og poesi. Hun belyser det postkoloniale samfunnets problemer, og retter også et vennlig spark mot dem som glorifiserer globalisering og menneskers forflytning. Desai viser at det er komplekst. Både Biju og dommeren lever ydmykende liv som innvandrere. Personene framstår ikke som videre sympatiske, aller minst dommeren. Men kokken er en rørende gestalt. Det er i bildet av ham at kombinasjonen av poesi og humor er mest bevegende. Hver kveld legger den hardtarbeidende kokken seg med håp om nye brev og bedre dager. Det skildres slik: «Så forskjøv han tyngden av håpet fra denne dagen til den neste, slik han pleide, la seg i senga, der han klamret seg til hodeputa – han hadde nettopp skiftet putevar – og trodde feilaktig at mykheten innebar fred i sinnet.»