Kollektivet 3: Huset med de rare i

En underlig uforløst serie over en god idé.

BOK: Tegneserien Kollektivet har vært kjent i noen år. Den går fast i bl.a. Larsons gale verden og Utrop, ved siden av at det utgis album med jevne mellomrom. Disse er «Synd i sommersol» (2002) og «Heftig og bedugget» (2003), i tillegg til juleheftet Jul i Kollektivet, som kom ut samme år.

Kaotisk

Lien har skapt et underlig kollektiv, hvor årets albumtittel så absolutt understreker et kaotisk opplegg. «De rare» består av en tungmetallfrik, Ronny, og hans band med forskjellige utmerkede navn som Blacktööth, Bläckbreäth, The Black Wizärdz eller et eller annet med tødler, en muslimsk onanist ved navn Mounir, med et spesielt oppheng på Ellos-kataloger, samt kraftlesba og nordlendingen Gry, en forvirra religiøs og kjederøykende Tobben og kollektivets sement, Kisse, som også er mor til Ronnys lille sneip.

Årets album begynner med en slags oppsummering over hvordan kollektivet ble til. Kisse forteller ei venninne om hvorfor sammensetningen i huset ble som den ble, med de enkeltes høyst særegne grunner for å finne bolig. Venninna avfeier hele Kisses historie som usannsynlig tøv som utelukkende er egnet som tegneserie. En god idé som blir fulgt opp med forskjellige glimt inn i kollektivets tilværelse, det vil si ved enkelte av dem.

Oppsummering

Lien understreker igjen, som i tidligere historier, Ronnys groupiebesettelse og Mounirs nervepirrende mangel på det annet kjønn, mens de andre flyter mer eller mindre som ubeskrevne blad i albumet.

Man skulle tro at konseptet med fem såpass gærne individualister ville fungere i et land hvor både Fantomet og Donald Duck kan forføre unge og naive lesere, den ene helten i stram trikot, den andre med rumpa bar. Men Kollektivet makter ikke det. Tegneren legger tydeligvis vinn på å framstille de enkelte figurene så aparte som mulig. Dermed går de og svirrer i hver sine verdener uten særlige berøringspunkter med hverandre. Typetegningen blir ofte for grov og poengene vel tynne.

Uten helhet

Liens problem synes å bestå i mangel på konsentrasjon. Det bærer omslaget tydelig preg av. Alle de fem hovedfigurene er tegnet hver for seg i samme setting, men uten helhet. Serien om dette kollektivet er fortsatt ikke gjenkjennelig nok til at leseren umiddelbart tar poenget med de enkeltes geberder, kanskje bortsett fra hovedfiguren Ronnys med sin gitar. Men det ligger krutt i seriekonseptet, som i alle de amerikanske sitcomgreiene TV-Norge presenterer oss for.

Kanskje vi får en mer konsentrert og skjerpet løsning på historiene i det bebudete juleheftet?