Kolon fyller ti år

HVA I ALL verden skulle en halvt ordblind, oppjazza reinsgjeter som sullet rundt oppe i Jotun-heimen bli, tidlig på syttitallet? Forlegger, så klart. Og forlaget ble stiftet utenfor Tronsmo Bokhandel den første april 1995, i erkjentlighet mellom Torleiv Grue og Gyldendals direktør Geir Mork.

Et års tid etter det igjen sto jeg på Torleiv Grues kontor. Jeg var utkjørt og orket ikke mer. Samtidig ville jeg ikke gi meg før jeg var sikker på at manus sto på egne bein. Problemet var at jeg ikke en gang visste om jeg hadde skrevet noe som kunne kalles en roman. Grue og jeg sto med manusbunken mellom oss. Hvor mange ganger den var blitt sendt mellom mine skiftende adresser og forlaget ante jeg ikke lenger. I snart fire år hadde jeg skrevet og skrevet på det som forhåpentlivis skulle bli den første romanen. Hva sier du? Er det en roman jeg har skrevet? sa jeg. Forleggeren nikket. Åja. Det er en roman. Er det ikke? sa han.

TORLEIV GRUE liker ikke å bli tatt frem som mannen bak Kolon Forlag, selv om han blir det, gang på gang. Hva skal en stakkar gjøre, når den samme mannen skryter av at han i fjor fordoblet staben som det eneste forlaget i Norge, og tok inn sin eneste fast ansatte siden starten, redaksjonskonsulent Bente Midtskogen? Personfokusering er uunngåelig. Som imprint i Gyldendal har Kolon hatt en bokliste som ingen andre norske forlag hadde kunnet overleve på, uten ekstern støtte. Kolon har konsekvent utgitt skjønnlitterære bøker, og gjort det med en kvalitet i bånn som ikke minst stammer fra forlagsredaktørens evne til å drive enmannsforlag etter nesa, øynene, fingertuppene og hodet -og med noen engstelige gløtt mot lommeboka.

Grue pleier av og til å sitere Barney Rossett, som var forlegger i Grove Press. Han ble en gang spurt om han hadde en forlagspolitikk. Rossett svarte: Min forlagspolitikk er de bøkene jeg gir ut. Med den listen Grove Press kunne vise til, var ikke påstanden uten tyngde. Det er også en påstand som i større grad burde vært en selvfølgelig praksis i en mangslungen norsk forlagsverden.

EN GOD GRUNN til å gi ut bøker på et såpass lite forlag er lesningene. Kolon har sikkert et rykte som både det ene og andre, elitistisk, puritansk, for preget av en mann, det går lang tid før manus blir bok. Jeg har også fått høre at Torleiv Grue skriver bøkene våre. La oss si at det er en vurderingssak, men vanskelig å tilbakevise. Men hver forlegger har sin måte å lese på. Noen bidrar med forslag, andre foretrekker å stryke, og avstår fra å legge til. For min egen del begynner det alltid optimistisk, helt til det viser seg at jeg står midt i marerittet. Manusets første seksti sider har blitt skrevet om minst tyve ganger, og nå sitter det. Helt til Grue sier: Historien starter ikke før på side førti, gjør den vel? Først noen måneder eller et år senere begynner moroa: Nærlesningene. Jeg tror jeg har med meg en del forfattere på Kolon når jeg sier at det som skjer i denne fasen er et bittersøtt helvete å gå gjennom, halvt ordblind eller ikke. Ut av slike forhold kom bøker som «Poe Si Tid» av Øyvind Berg, og Bergs sentrale gjendiktning av Paul Celan, «Etterlatt». I fjor ble Jan Erik Volds utvalg av Richard Brautigan, «Til felttog mot maratonprosaen» endelig utgitt. Jeg vil også nevne «Mørkt kvadrat» av Tone Hødnebø, Steinar Opstads «Synsverk», Terje Holtet Larsens novellesamling «Fra et mislykket forsvinningsnummer». Det smalt dessuten bra den våren Ari Behn debuterte med «Trist som faen». Undertegnede har vel også bidratt.

DET GJØR GODT å vite at det er plass til forlag som Kolon i en stadig mer kunstrenset og profittstyrt bransje. Det er også godt å se at det er plass til forleggere som Torleiv Grue, som nekter å la seg strømlinjeforme. Skulle jeg sammenlikne ham med noen, måtte det bli Maxwell Perkins. Joda, det runger vel mye, men likevel. Perkins hadde en forfatterstall av de sjeldne, med folk som Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Erskine Caldwell, Thomas Wolfe. Han var også en farsskikkelse som hjalp frem litterære farsskikkelser. Noe som preget Perkins var at han klarte balansen mellom det nære forholdet til forfatterene, og troskapen til kunsten: Å gå inn i den labyrinten som et uferdig manus er - og å kjempe seg frem til en bok som står. En balanse mellom liv og tekst det ikke alltid er like lett å opprettholde.

PÅ BEGYNNELSEN av åttitallet ble det julekveld de gangene jeg kunne gå til Universitets-bokhandelen i Bergen eller Tronsmo i Oslo, og kjøpe enda et nummer av Poesi. Poesimagasin var gjevt, men Poesi var en perle. Poesi ble det på grunn av essayene, diktene, bildene, og ikke minst, stilen. Det var rent og gjennomtenkt. Mennene bak tidsskriftet het Jon Sveinbjørn Jonsson og Torleiv Grue. For meg ble Poesi som en introduksjon til samtidig verdenspoesi. I dette tidsskriftet leste jeg lyrikk og essays som jeg bare hadde hørt om, men som jeg visste at jeg ikke kunne være foruten. Og det er her, i syntesen mellom den lidenskapelige utgiveren av norsk lyrikk, og introduksjonen, de unge menn og kvinners mann, at Torleiv Grue har hatt sin store betydning. De som er på vei inn i det, og de som brenner for lyrikken. Det er ikke alle som får sjansen til å arbeide med det hjertet begjærer. Andre tvinger det gjennom, tross alle dystre spådommer, sene netter og tidlige morgener. Tar jeg ikke mye feil, finnes det ingen alternativer for denne fjellgeita.

KOLON ER ET tett forlag. Forfatterene som blir på forlaget, blir lenge. De som ikke liker seg, forsvinner raskt. Noen få møter for mye motstand. Slik har det vært til nå. Forleggeri er langsiktig virksomhet, slik romaner, lyrikksamlinger, noveller og teaterstykker skal være det. Den øyeblikkelige hyllesten frister til å skrive og utgi blødmer, trivia, oppgulp, tull. Det finnes ingen sikkerhetsgaranti for kvalitet på Kolon forlag. Det kan hende at ordet kvalitet er en felle. Men hver fortelling, hvert dikt, har sin kode, som sjelden er den åpenbare. Den må finnes og sees, og klargjøres, slik at den ikke bare kan leses, men også skape undring og tankespinn, over lang tid. Du kan stappe det kjapt ned, fordøye og slippe det ut, i løpet av en dag. Men det som er ment å vare lenge, kommer sjeldent raskt. Noen ganger gjør det det, men som oftest venter en lang vei for den som vil forløse potensialet i en tekst, der hvor den ikke tar slutt. I Kolon Forlag bor det en Sokrates som brenner for å hjelpe frem disse bøkene. Han borrer og gromler, sikter etter grunnfjellet. Og det kommer han til å gjøre lenge.