Kolorist og modernist

De seneste årene har brakt interessante nylesninger som både revitaliserer Cora Sandels tekster. Hun var avantgardist og kvinnepioner - mye mer på nivå med internasjonale strømninger enn man tidligere har sett. Den som virkelig leser sin Sandel, ser også en kresen visuell kompositør.

PÅ EN STOR KUNSTAUKSJOM i Oslo våren 2005 blir det solgt et bilde: Stilleben med epler, kaffekanne og sukkerkopp. Motivet er sett skrått ovenfra, sukkerkoppen har en elegant glasureffekt i rødt og mellomblått blomstermønster, fargene er fint stemt mot hverandre i grønn- og gråtoner. Bildet er fra 1920, olje på lerret, 61x73 cm. Prisantydningen er 15 til 20 tusen kroner og bildet er signert og datert S. F. Jönsson 1920. I katalogen er opphavspersonen Fabricius, Sara (1880-1974).

Jo da, Sara Fabricius hadde hatt Harriet Backer og Eilif Peterssen som malerlærere i Kristiania, levd i nordiske kunstnerkretser i Paris fra 1906 til 1921 og gått på Académie Colarossi, hos Christian Krohg og på Académie Grande Chaumiére. Likevel var det verken som S. F. Jönsson eller som Sara Fabricius hun skulle bli kjent, i Norge og i verden. Det ble hun som forfatter under psevdonymet Cora Sandel.

I dag er det 125 år siden hun ble født, og tid for å spørre: Hvor plasserer dette kresne forfatterskapet seg i vårt litterære landskap?

SANDELS FORFATTERSKAP er ikke stort, men holder høy kvalitet. Hovedverket er trilogien om sorenskriverdatteren Alberte og hennes livsreise fra småbyen nordpå i Norge, via metropolen Paris og tilbake til Norge. Alberte forflytter seg fra kjenslevar ungjente, via hånd-til-munn-tilværelse i internasjonale kunstnerkretser, til spirende forfatter på vei bort fra familien, i retning forfatterrollen. Romanene utkom mellom 1926 og 1939, er trykket i nye opplag og reviderte utgaver helt fram til i år. «Kranes konditori» (1946) er en stilistisk finstemt, dramaaktig roman, eller et romanaktig drama, som er laget både i film- og teaterversjoner med stor suksess, bl.a. av Helge Krogh, og Allan Edwall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av de rundt 60 novellene er mange blant de ypperste i norsk prosadiktning: «Lykken», «Kunsten å myrde», «Amors veie» m.fl. er antologigjengangere og lar seg nylese. Cora Sandel er kjent for sin utsøkt poetiske, billedmettede, men likevel kresne stil, og for sine kvinneportretter. I egen samtid ble hun sett på som en solid psykologisk-realistisk mellomkrigsforfatter med et særlig blikk for kunstnerskjebner.

I DE KVINNEPOLITISK heftige 1970-årene fikk hun en renessanse i Norge, sammen med flere store, kvinnelige, den gang halvglemte, forfattere, Amalie Skram, Virginia Woolf, blant flere. I dag er disse tre en del av en selvsagt litterær kanon. Kanon er vel og bra, men helt uten krutt, hvis det bare betyr plass i nasjonalbiblioteker og på pensumlister. Men faktisk, når det gjelder Cora Sandel, har de aller seneste årene brakt interessante nylesninger som både revitaliserer tekstene hennes og får fram at forfatteren var en avantgardist, en banebryter, en kvinnepioner, og mye mer på nivå med internasjonale strømninger enn man tidligere har sett.

Da tenker jeg først på Tone Selboes «Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere» (2003). Selboe får fram hvordan litterære storbyerfaringer i første halvdel av forrige århundre danner grunnlaget for en helt ny kvinnelig identitetsbygging, og for en ny, urban fortelling. Cora Sandel plasseres i selskap med jevnaldrende, bl.a. Virginia Woolf, men også med mer eksotiske navn som Jean Rhys og Djuna Barnes, alle modige, tidlige eksponenter for kvinnelige byvandrere. Og Selboe peker på en norsk, urban, kvinnelig bydiktning: Collett, Undset og Sandel.

Det ferskeste bidraget for å dra inn Sandel i de store, moderne litterære rommene foreligger nå i høst i Arne Melbergs sjanger-åpnende bok Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur.

Melberg leser den midterste Alberte-romanen, «Alberte og friheten», opp mot bl.a. Rainer Maria Rilkes «Malte Laurids Brigges opptegnelser», begge Paris-romaner, begge med sterke (selv)biografiske trekk. Melberg kaller dem «reisebøker som er føyd inn i et romanprosjekt» med tydelige poetiske komponenter.

Et av kravene hans til en reisebok er at den må romme «en litterær reise», og at lån fra sjangrer som reportasje, biografi, dagbok, novelle eller roman bør være til stede. Dagbokens - og reiselitteraturens - foretrukne presensform påpekes som et viktig trekk. Og her er det Sandel kommer inn: Det kanskje mest særegne ved bøkene om Alberte er at alt er skrevet i presens, en relativt uvanlig roman-tid.

Kanskje vi rett og slett her har norsk litteraturs lengste reisebok? En 900 sider lang reise, over en periode på mer enn sytten år, tidfestet fra 1903 til 1920? I Melbergs nye (bokstavelig talt) reiseselskap plasseres Cora Sandel i en tidlig fase, ca. 1930, sammen med Harry Martinson, som hun hadde lest, og Ossip Mandelstam, noe som opplagt kan få fram nye kvaliteter ved prosaen hennes.

OGSÅ I DAG oppleves bøkene hennes som «moderne», assosiative, konsentrert om det eksistensielle, opptatt av det indre liv, av bevissthet og bevegelse. De er ikke, som tradisjonelle romaner, bare båret av en fremadskridende fortelling. De har mye mer til felles med Virginia Woolfs tekster, enn med tekstene til samtidige, og senere, norske realister.

Hos Melberg fins det opplegg til fortsettelsen på debatten fra i fjor rundt begrepet «prosa». Med innspillet om den «sjangerløse» reiselitteraturen vil vi opplagt få både flere sjangerdiskusjoner og mer diskusjon rundt bruken av rent biografiske elementer, ikke minst av visuelle bilder i litterære tekster.

I fjor sprang biografi- og bilde-debatten ut fra bøkene til W.G. Sebald, ikke minst fra nyskapende «Austerlitz». Også her er Sandel relevant. Hun ble kritisert i samtiden, særlig i Tromsø, da hun debuterte. Selv hevdet hun, også til egne slektninger, at grepet hennes alltid var litterært, ikke biografisk. Likevel sa hun om boka «Dyr jeg har kjent» (1946 og 2005) at «Intet er overdrevet, intet oppdiktet.»

CORA SANDELS BØKER har ikke bilder i sebaldsk forstand, men det er umulig å ikke se at Sara Fabricius har billedkunstsbakgrunn, for den som virkelig leser sin Sandel. Blikket, komposisjonen, fargevalget og sammensetningen; Det er en kresen visuell kompositør, analytisk-kubistisk inspirert, som bygger opp tekstflatene. I «Alberte og friheten» fins et berømt tableau, et interiør, der detaljer og helhet på suverent vis konstituerer et Matisse-maleri. Sandel er en fargekyndig kolorist!

En siste aktualisering, kanskje litt mindre opplagt, er slektskapet hennes med fjorårets nobelprisvinner, Elfriede Jelinek. Flukten fra det borgerlige, fra Kristiania og Wien, er åpenbar. Interessen for kvinner og kropp, en nesten manisk fokusering på mor-datter-relasjonen likeså. Hos begge er en fascinasjon over det beskt kvinnelig-kroppslige tilstede, hos Sandel like fraskrekkinngytende jordmor Jullum og småbyens skandaløse prostituerte, via storbyens forskjelligartede kvinnelige kunstnerskjebner, skyggeaktige prostituerte og gamle, drevne livskunstnere, like til gamle jomfruers møllkuleduftende gammelkvinnelighet.

Både maleren Jönsson/Fabricius og forfatteren Sandel vil få en renessanse, er min spådom for de neste 125 årene.