Kolossal i Colosseum

Større betyr nødvendigvis ikke bedre - med mindre det dreier seg om «sverd-og-sandal»-filmer. Da er størrelsen svært viktig. «Gladiatoren» er ikke bare stor, den er kolossal!

Stor film, men ikke nødvendigvis stor filmkunst. Likevel har Ridley Scotts film så mange åpenbare kvaliteter at den burde få mange til å ta en kinotur.

Ideen må ha syntes helt vanvittig. En film om gladiatorer i det gamle Rom? Garantert fiasko. Sjangeren «sverd-og-sandal» var stor for et halvt århundre siden, med «Ben Hur», «Spartacus» og «Quo Vadis» som de mest populære. Populariteten skyldtes i stor grad størrelsen. I et forsøk på å bekjempe TV-mediet spydde Hollywood ut filmer som var større, lengre og bredere enn før. I dag er ikke størrelse noen garanti for suksess, men overraskende mange har latt seg friste med en tur til det gamle Rom. I løpet av to uker har «Gladiatoren» langt på vei spilt inn produksjonskostnadene i hjemlandet. Nå venter resten av verden.

Dramatikk

I år 180 e. Kr. lykkes hærføreren Maximus med å innlemme den siste flik av Germania i Romerriket. Den aldrende keiseren gir ham så i oppgave å gjeninnføre republikken i Roma. Det liker naturligvis tronarvingen Commodus dårlig, kverker sin far og beordrer Maximus drept på flekken. Hærføreren overlever, flykter, men blir plukket opp av slavehandlere og ender opp som superstjerne-gladiator i selveste Colosseum. Foran tribunen til skurken, og nå keiseren, Commodus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er om dette århundrets første gladiatorfilm er bedre enn dem vi så på midten av forrige. Dagens digitalteknikk er suveren, det gamle Roma er virkelig blitt en levende, myldrende by. Ridley Scott er en av dagens aller beste stilister, hans billedbruk grenser mot poesi - grotesk poesi til tider, for her ruller hodene og blodet spruter.

Fantasiløst

Mannen bak «Alien» og «Blade Runner» kan også jobbe med skuespillere, noe han viste til fulle i «Thelma og Louise». Han har også fått noen særs dyktige med på laget. Foruten veteranene Derek Jacobi, Richard Harris og Oliver Reed (som døde under innspillingen), er både Joaquin Phoenix\' og Russell Crowes (sist sett i «The Insider») talent udiskutabelt. Det er derfor trist å konstatere at manuskriptet er så fantasiløst. Det finnes ikke en eneste uventet kurve, ikke en oppfinnsom vri, gigantmaskinen turer fram - rett fram - gjennom kjent og uspennende landskap. Svaret på spørsmålet innledningsvis må da bli både ja og nei: Teknisk er «Gladiatoren» klart overlegen sine forgjengere, på innholdssiden har det skjedd sørgelig lite siden sist. Det ligger heller ingen dypere mening bak. Dette er ikke en kommentar til dagens «real TV», ikke noen kritikk av publikums økende krav om «ekte» tidtrøyte, virkelig død og sirkus. «Gladiatoren» er først og fremst underholdning. Stor underholdning.

FLOTT TIDSMASKIN: Gladiatoren er et episk, stort - men flatt drama fra romertida.