Køltzows beste

Liv Køltzow tar seg god tid med hver bok. Så er de da også i en sjelden grad gjennomarbeidet, preget av en perfeksjonisme som gjør henne til en av vår samtidslitteraturs fremste stilister.

Og mirakuløst nok synes hun å være i stadig vekst. Jeg har hatt den gleden å følge Køltzow fra første bok, og etter mitt syn er «Det avbrutte bildet» hennes beste til dato.

Det fins en klar indre sammenheng i forfatterskapet. I bok etter bok har Køltzow gjort savnet til sitt hovedtema - denne uklare fornemmelsen av at livet går sin gang uten at man helt får grep om det, at man like gjerne kunne befunnet seg et annet sted, levd et annet liv, valgt en annen levevei, funnet en annen partner. I årets roman gjennomspiller hun sine foretrukne motiver på nytt, med andre vinklinger, i et nytt register, med enda større modenhet enn før.

Følsomt

Køltzows prosa er følsom og reflektert på samme tid. Følelser uttrykkes og reflekteres over i én og samme stund. Samtidig er hun en raffinert billeddikter. Hun er en blikkets dikter. Det er symptomatisk at hennes første bok bærer tittelen «Øyet i treet».

Alt dette blir på en måte enda tydeligere i «Det avbrutte bildet». Mye kan tyde på at dette er Køltzows mest personlige bok. Før har hun ofte skildret kvinner som har vært fanget i mønstre som hun, i alle fall i egenskap av forfatter, har hatt en relativ frihet i forhold til.

Nå opptrer for første gang en kvinnelig forfatter, kalt Hanna, som hovedperson, og hun har til og med lekt med tanken om å bli maler. Ved handlingens start gjør hun tanke om til handling og installerer seg i et atelier hun har lånt av noen venner.

Tankerekker

Denne avgjørelsen tjener som utgangspunkt for lange tankerekker der Hanna ser tilbake på sitt liv. Slektskapet med tidligere hovedpersoner er påtakelig. Også hun er en drømmer, en for hvem et uklart savn har stilt seg i veien for en spontan oppgåen i det som er, i tilværelsens her og nå.

«(...)denne følelsen av ikke å finne noe sted å slå seg ned, av å være på leiting, av ikke å ha noe egentlig mål, fulgte henne ikke bare gjennom store deler av barndommen, men dukket også opp senere, den hadde fulgt henne gjennom livet, hun hadde tilbrakt en stor del av sin tid på jorden med denne ventingen og letingen.

Men dette er ikke hele sannheten. Livet hennes har også vært preget av en altomfattende livslyst, en hemningsløs selvutfoldelse, og slik hun nå ser det, har det vært en blanding av dette og en snikende forkrøpling. Det har vært spent opp mellom drøm og realiteter, med tiden hadde hun kommet til å betrakte hele denne striden mellom idealer og realiteter (i henne selv og overalt rundt henne) som noe nesten vakkert, som et storslått drama, som en innviklet komposisjon.»

Som sitatene viser, setter Køltzow sine gamle motsetningspar på spissen, og det gjør boka enda mer spenningsfylt, mer sitrende av uro, mer dramatisk i sin iscenesettelse av konflikten mellom innestengt og forløst liv. Det avbrutte og uferdige, fornemmelsen av alltid å bli stanset, av alltid å være underveis, inngår her en uløselig forbindelse med den følelsen av livsfylde som momentvis dukker opp.

Romanen er nettopp det dramaet som Hanna karakteriserer spenningen mellom idealer og realiteter som. Ikke slik å forstå at den rommer mer av ytre spenning enn hennes tidligere bøker, men fordi de indre konfliktene er spent til bristepunktet uten at den reflekterte og distanserte fortellerholdningen er forlatt.

Harmonisk

Kanskje henger det sammen med at dette er en kunstnerroman, det vil si at spenningene som er kunsten iboende også tematiseres: det at den peker utover seg selv samtidig som den oppleves som ufullendt. «Det avbrutte bildet» rommer således mange refleksjoner over kunst og diktning som føyer seg på harmonisk vis inn i de andre temaene.

All nølen, all blek ettertanke til tross vitner romanen om en livsappetitt, eller kanskje rettere: en given seg hen til livet, som setter alt annet Køltzow har skrevet i skyggen:

«(...) fargene hadde vært ren glede, men dessuten hadde det i noen korte sekunder vært som om et fullt glass og et nyvasket bord var en ny mulighet, som om alt som hadde hendt henne inntil da var slettet, som om hun hadde fått en ny sjanse idet alle sjanser var oppbrukt.»

Praktfullt

Om det så er skildringen av seksualiteten, et felt Køltzow gjerne har behandlet med takt og tilbakeholdenhet, så er den mer uforbeholden enn før. Hanna innleder et nytt forhold, og det er praktfullt beskrevet. Et av romanens høydepunkter er en elskovsscene som er skildret med en sanselighet og følsomhet jeg knapt noensinne har opplevd maken til.

Til Køltzows forutsetninger og forbilder hører forfattere som Marcel Proust og Virginia Woolf. Som anmelder bør man ikke slå om seg med store ord i tide og utide. Men la det være sagt: Køltzow bringer ikke skam over sine læremestere.

<B>SE, HUN ER HER:</B> Liv Køltzow utgir nå sin sjette roman på 32 år.