Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Køltzows litterære credo

Autentisk, presist og bevisst tvetydig om ens «eget eneste liv».

BOK: Likevel er det lite som smaker meningsiver og seminarist av Liv Køltzows bok. Tematikken er sentrert rundt hennes lesning av egne og andres bøker, med hovedvekt på Amalie Skram, Marcel Proust og altså Køltzow selv.

Boka burde være et must for alle med den minste interesse for litteratur - eller snarere for forholdet mellom virkelighet og skjønnlitteratur.

Det er denne overgangen Køltzow kretser rundt; den indre monolog og formidlingen av ens «eget eneste liv».

På sin bestemte prøvende måte hevder hun blant annet at realismen er en litteraturform som får oss til å forstå og fortolke våre opplevelser på en «feilaktig, kanskje ødeleggende måte.» Mens hun finner den skjønnlitterære ideen om handling både suspekt og irriterende, fordi «det hender jo noe hele tida».

Proust

Det oppleves verken klamt eller klisjèaktig når Køltzow - med sine karakteristiske forbehold - skriver om sitt psykologiske slektskap med Marcel Proust. Proust, som ifølge Køltzow forsøker å gjenskape hele virkeligheten gjennom å forme menneskets «plastisitet, tvetydighet, dybder og lag, uten å anvende noe moralsk filter» . Slik forfatteren Køltzow også gjør det, en Køltzow som originalt nok ikke forbeholder denne «ikke-intellektuelle» hukommelsen til kvinnen. Tvert om rykker hun ut mot kvinnelige forfattere som bare etterlater en følelse av tomhet, idet de lirer av seg «bøttevis av småkunnskap om en bestemt middelklassekultur.» Det spesielle ved Køltzow er at hun hele tida bruker sin skjønnlitterære stil.

Om sin første novellesamling skriver hun blant annet at «Jeg husker hvordan det var å skrive den novellen. Jeg husker skrivebordet, værelset jeg satt i».

Autentisk

Nettopp opplevelsen av at hun gjennom språket søker å formidle noe autentisk, gjør at Køltzow - både som forfatter og «essayist» - alltid oppleves som sann.

Med alle sine forbehold er hun uhyre presis og samtidig litterært sikker. Hun gjentar, snur på problemstillinger og unndrar seg med uttrykk som «mine såkalte livserfaringer» eller «min mangel på fanatisk legning (kanskje?)».

Og like tvetydig som forfatteren selv er hennes litterære credo: «(...) kanskje tror jeg bare på skildringen, på bildene (...) men kanskje heller ikke riktig på dem (...) Og likevel tror jeg på dem, på bildene, på skildringen, på det å gripe fatt i et hjørne av virkeligheten og skrive uttømmende om dette ene lille hjørnet.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media