Kom bare ut og lek

PÅ ÅTTITALLET SYNTES jeg fotball var det morsomste i hele verden. Jeg sparket ball i friminuttene på skolen. Jeg sparket ball på løkka 400 meter fra barndomshjemmet. Jeg gjorde mitt beste for at Spjelkavik ILs smågutter skulle vinne over Hødd. Om kvelden leste jeg VM-bøkene til Jon Michelet og Dag Solstad, bladet Fotball og tegneseriebladet Boing!

Jeg var ikke god i fotball.

Jeg var glad i fotball.

MEN SÅ, høsten 1990, dukket menn i frakk opp på treningene våre. De sa at de kom fra Sunnmøre Fotballkrets, men det så ut som om de kom fra KGB. Mennene i frakk speidet etter talenter. De skulle plukke ut de beste av de beste, sette sammen et kretslag, arrangere kretslagssamlinger, kretslagskamper og hvem vet - kanskje noen er så gode at de blir plukket ut til landslagssamlinger og landslagskamper?

ALT ENDRET SEG. Sakte, men sikkert forsvant leiken fra fotballtreningene våre. Nå skulle vi satse. Tren hver dag! Ikke kom for seint til treninga - da kan du gå hjem! Øv mer på langpasninger, Eidslott, langpasningene dine går jo alle veier! Og se her: Nå skal vi snakke om strategi på whiteboardtavla, hold linja, lur motspilleren inn i offsidefella, tren mer!

JEG SLUTTET. Ikke fordi jeg ikke kom på kretslaget, men fordi moroa tok slutt. Jeg skulle mer enn gjerne fortsatt med løkkefotball, men løkka var tom. De andre måtte trene på dødballsituasjoner.

Og slik er det med de fleste idretter: Alvoret tåkelegger leiken et sted i tenåra, folk slutter, leter etter et alternativ, finner det mest sannsynlig ikke. Når du er mellom 14 og 19 år, skal du enten satse knallhardt - eller så kan du bare ha det så godt.

Etter hvert ble vi ganske mange som bare kunne ha det så godt.

NOEN ÅR SEINERE, på en råtten grusbane i Bergen: Vi har dongeribukser og eksamensnerver. Vi har delt oss inn i to lag, noen mener at taperne må spandere øl på vinnerne. Jeg får ballen på venstrekanten, løper som en gal, passerer en motspiller fra psykologi grunnfag, skyter - og ser ballen gå ti meter til side for mål.

Jeg har nesten ingen teknikk og har glemt alt som sto på whiteboardtavla.

Jeg er dårligere enn noen sinne, men er ute og leiker igjen.

STORE BALLER: Artikkelforfatteren hadde en kort og ikke så veldig lysende fotballkarriere på åttitallet. Men han var entusiastisk - helt til menn i frakk stilte seg opp på sidelinja.