OM MANNEN: Likestillingsombudets årskonferanse om hatytringer ble åpnet av statsminister Erna Solberg. Som vanlig var det få menn som stilte opp, selv om det ofte handler om menn. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
OM MANNEN: Likestillingsombudets årskonferanse om hatytringer ble åpnet av statsminister Erna Solberg. Som vanlig var det få menn som stilte opp, selv om det ofte handler om menn. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Tøff høst for menn som pusher 50

Kom igjen, gutter, redd mannen!

Menn er vel for viktig til å overlates til kvinner?

Kommentar

Mandag og tirsdag var jeg på to konferanser om digital vold og hatytringer, den ene i regi av Rød Knapp-alliansen, den andre hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Som vanlig når slike temaer diskuteres, var sal og scene spekkfull av kvinner. Det er «the usual suspects». Ukuelige gjengangere som i tiår har forsket, undervist, organisert og støttet, som har gitt årsverk til frivillighet og viet livet til samfunnets frontlinjer, som har slåss om knappe ressurser, og som må høre når pressen finner det for godt å stikke innom en gang hvert skuddår, slik som i høst; men dette er jo helt forferdelig, sånn kan vi ikke ha det! Noen må gjøre noe!

På toppen av det hele får de kjeft av gutta som jazzer med hverandre på nettet for at de ikke gjør nok.

Det er langt mellom mennene i dette arbeidet, selv om mye handler om menn som oppfører seg dårlig. Om menn som hater kvinner, om menn som trakasserer og voldtar, om menn som pusher 50 og har mistet fotfeste, og om gutter på 15 som dropper ut av skolen før de en gang har funnet fotfeste.

Det er jevnlig konferanser rundt om i Norge om hvordan samfunnet skal redde disse gutta og mennene før de volder for mye skade på seg selv og andre. Det er planer og tiltak og enorme apparater. Det er profesjonelle kvinner overalt som ikke gjør annet enn å bekymre seg for enkelte menns utenforskap og radikalisering.

Men hvor blir det av mennene som skal redde disse gutta og mennene? Å angripe kvinner som forteller om sextrakassering, er ikke en redningsaksjon. Det er en reaksjon og en innrømmelse. Å skylde på feminister for at maktbalansen er endret, er helt på sin plass, men litt sent å oppdage i 2017.

Dette skiftet som mange nå unnskylder dårlig oppførsel med, var mer enn synlig da jeg studerte på midten av 1980-tallet. Jeg er jevnaldrende med de mennene som nå blir unnskyldt med at de ikke skjønner internett. OK, kanskje noen er litt treige, men faren min på 82 er på Facebook og klarer det helt fint uten å sjikanere folk. Det må være en annen forklaring på kriminelt dårlig oppførsel enn tilgangen på bredbånd.

Det har ikke vært en god høst for menn over 50. #metoo-kampanjen har for såvidt avslørt at sextrakassering foregår i alle bransjer og aldersgrupper, men eldre menn i maktposisjoner er verstingene. Menn over 50 får også skylda for den groveste netthetsen og blir oftest utestengt.

Jeg skjønner godt at høstens tsunami kan føles som en skyllebøtte mot alle menn. Nettopp fordi funnene er så ekstremt kjønnet. Å finne ord og språk for en arena kvinner tradisjonelt har dominert og behersket, kan være vanskelig for noen menn, langt i fra alle, men det er som sagt ikke et fagområde menn til vanlig bryr seg så mye om. Det er merkbart.

Men siden nettopp menns mangel på begreper brukes som unnskyldning for at enkelte går over streken, også når de går langt over streken, er det jo verdt å snakke om.

Jeg ser enkelte menn griper til anekdoter om Trump-velgere; om de hvite menn som føler seg sviktet og forlatt i et likestilt samfunn. I mangel av en bedre forklaring på uvesenet, adopterer de en amerikansk historie om manndom og tapte posisjoner. De ønsker seg en forklaring og tar den som oftest er blitt fortalt i kommentarfelt de siste par årene.

I møte med #metoo og kvinners begrepsverden om trakassering og overgrep, kommer den likevel til kort. Norge kan ikke sammenliknes med den amerikanske midtvesten, eller britenes bakevje. Hold kjeft, det er nok nå, er ikke de rette ordene lenger. Det er som å holde seg for ørene og stenge virkeligheten ute.

Menn har et språk. Kanskje et annet språk enn det fagmiljøene og offentligheten bruker om disse temaene. En venn fortalte hvordan vennegjengen reagerte på en kompis som banket samboeren sin. De slo ikke hånden av ham. Han fikk fortsatt være med. Men han fikk ikke lenger bestemme. Han fikk ikke foreslå ting de skulle gjøre, og meningene hans ble ikke tillagt vekt.

Straffen var å miste respekt og bli ydmyket. De satte ham på plass ved å frata ham posisjonen i flokken og ignorere ham. Det høres mer ut som hundedressur enn god krisehjelp for meg, og jeg vet ikke om det hjalp samboeren. Men signalet var tydelig; vold tolereres ikke og har konsekvenser.

Hvis det er et signal som virker, bruk det. Bruk det på Facebook. Bruk det på jobben, på fest, ute på byen. Det er ikke bare kvinners oppgave å sette grenser for menn som oppfører seg dårlig, det er like mye menns ansvar

Så kom igjen, menn, finn de rette ordene og sett i gang. Menn er vel for viktig til å overlates til kvinner?