STRENG OG STRENGEST:  Erna Solberg ivaretar Norges tradisjonelle rolle som ansvarlig giverland, mens Sylvi Listhaug og Frp har kuppet asylpolitikken.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
STRENG OG STRENGEST: Erna Solberg ivaretar Norges tradisjonelle rolle som ansvarlig giverland, mens Sylvi Listhaug og Frp har kuppet asylpolitikken. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Kom ikke her

Regjeringens asylpolitikk forteller hvorfor Europa er dømt til å mislykkes, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Regjeringen gjør hva den kan for å hindre mennesker med beskyttelsesbehov i å søke asyl i Norge. Innvandringsminister Sylvi Listhaug får god hjelp fra resten av Europa som i praksis er i ferd med å stenge grensene og deportere dem som kommer før de rekker å ta seg videre. De færreste nådde helt til Europas ytterkant selv da tilstrømmingen var på sitt høyeste i fjor høst.

Nå er det brått stopp. Norge har for tiden rekordlave ankomsttall; de har ikke vært lavere siden 1993, så ett akutt behov for ytterligere innstramninger synes overdrevet. Men Listhaug tror ikke det vil vare og vil stanse nye ankomster i overskuelig framtid. Dagens flyktningsituasjon er hennes vindu til å gjennomføre Frp?s asylpolitikk, og det kan hun lykkes med hvis ikke opposisjonen setter foten ned.

Listhaug vil ha Europas strengeste asylpolitikk. Forslagene til innstramninger, som hun og Erna Solberg la fram tirsdag, er - med noen mindre justeringer uten stor praktisk betydning - identiske med dem hun presenterte i romjula. Da fikk hun knallhard kritikk fra opposisjonen, egne fagfolk, FNs høykommissær for flyktninger og menneskerettsjurister.

Statsministeren hevder at man i arbeidet med proposisjonen har hatt en grundigere vurdering av Norges internasjonale forpliktelser enn da Listhaug kom med sitt høringsnotat, og hun er nå trygg på at de holder seg innenfor når det gjelder folkeretten. Det er det fortsatt delte meninger om, for å si det mildt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La oss si regjeringen er "innafor", som er blitt en metafor for å balansere helt på grensen, og som dessuten overlater til jussen å sette grenser for politikk. Hva er hensikten med at Norge er blant Europas strengeste? Det enkle svaret er at regjeringen ønsker å fremstille Norge som det minst attraktive landet for flyktninger. Det er en politikk mange applauderer for øyeblikket.

Siden debatten her hjemme ofte har skilt mellom sinnelags- og konsekvensetikk, mellom godhetstyranner og realister, kan vi jo spørre hva som er konsekvensen av en slik politikk. Ønsket om å være strengest og minst attraktiv, er et like klart ønske om å la andre land ta byrden. Regjeringen foreslår til og med at Norge unntaksvis skal kunne stenge grensen til Sverige. Konsekvensen av en slik tankegang har vi allerede sett: land etter land innfører enda strengere regler for ikke å fremstå hakket mer attraktivt enn naboen.

Løpet mot bunnen, som det også kalles, er det motsatte av hva Europa prøver å oppnå; en solidarisk byrdefordeling som skaper bedre kontroll, integrering og langsiktighet. Få er uenig om det. Men når hvert land er seg selv nærmest, og det faktisk virker for de mest egoistiske i randsonen som Norge og østeuropeiske land, er det ikke klima for å finne en mer overordnet løsning på en felles utfordring.

At Norge er med på en slik utvikling, til og med leder an og attpåtil skryter av det, er et markant politisk skifte. Mens Erna Solberg ivaretar Norges tradisjonelle rolle som ansvarlig givernasjon, har Frp kuppet asylpolitikken. Det har skjedd overraskende raskt og uten stor motstand, verken fra Høyre eller opposisjonen. Jeg hadde trodd et land av staute fiskere og bønder var mindre fryktsomme, men tok visst feil.

En annen konsekvens av drakoniske asyllover er at de åpenbart går på bekostning av integrering. Det har også en pris, som på lengre sikt kan være høyere. Jo da, lovene stenger mange ute, slik regjeringen håper på, men gjør livet vanskeligere for dem som kommer. Enslige menn som venter i årevis på familiegjenforening, er ikke bra for noen. Unge asylsøkere som risikerer utsendelse når de fyller 18, vil neppe planlegge en fremtid her med alt det innebærer av utenforskap. Større bruk av midlertidighet setter liv på vent.

Tanken er at vi skal kvitte oss med dem så fort vi kan. Når regjeringen i mai legger fram sin integreringsmelding, er det sikkert mange gode forslag, men når den overordnete politikken handler om at mennesker verken er velkomne eller skal bli her, vil det lyde hult og selvmotsigende.

Hele Europa strever med en ekstraordinær flyktningsituasjon, de fleste land i langt større grad enn Norge. Det gjelder også integrering. I stedet for å si at Norge skal bli enda bedre og best på integrering, later regjeringen som vi er Belgia. Og må innføre enda strengere praksis enn noen andre. Det er overdrevent, unødvendig og uhensiktsmessig. Når selv Norge sikter inn på å være verst i klassen, skjønner man at Europa sliter.   

Lik Dagbladet Meninger på Facebook