«Kom ikke nærmere. Jeg og far»

Sårt og vondt om et berømt far-sønn-forhold.

BOK:

Lekkasjene fra Trond Kirkvaags skildring av oppveksten sin i Marienlyst-traktene i Oslo, med særlig vekt på forholdet til sin NRK-berømte far Rolf, har nok vært ufullstendige, men slett ikke udekkende: Som far og familiemann sitter Kirkvaag senior igjen med lite ære etter lesning av sønnens bok, en tekst hvis hovedhensikt framstår som portrettet av faren.

Når han en sjelden gang er hjemme framstår han som uinteressert, autoritær, på sitt verste tyrannisk – blottet for evne til empati og kjærlighet. Søsknene lever helt fra de er små i konstant frykt for hva han kommer til å si til det aller meste.

Når han forvandler seg til «Den fremmede», som sønnen kaller ham, kan Rolf Kirkvaag gå så langt som til å jage sine fire år gamle barn på dør. Skildringene av kjefting og ris virker enda sterkere i ei tid der idealene for barneoppdragelse er så radikalt annerledes – hvor mye verre Kirkvaag var enn mange 1950-tallsfedre drøftes aldri.

Effektiv

«Kom ikke nærmere» handler også om mye annet som mange som var smågutter like etter krigen ganske sikkert vil kunne humre gjenkjennende til: Skumle tannleger, vonde skolefrokoster, å lære å lese med «Min første lesebok».

Kirkvaag vokste opp bare noen kvartaler unna stedet «Halvbroren» utspiller seg, og gutteverdenen han skildrer har likhetstrekk med Lars Saabye Christensens univers, både når det gjelder tone, tid og geografi. Kirkvaag må ha god hukommelse – utallige detaljer gir liv til historiene. Han forteller dem i korte, enkle setninger som gir framstillingen rytme og driv.

Men selv om mange av opptrinnene har sjarm og en viss godlynt humor, har likevel munternostalgiske scener til og med fra berømte barneliv begrenset interesse. Det er med uroen som kommer snikende når far åpner inngangsdøren at «Kom ikke nærmere» får nerve.

Med unntak av noen få sider på slutten, anvender Kirkvaag konsekvent en «show, don’t tell»-metode som effektivt får fram den såre blandingen av frykt og ønske om anerkjennelse som preger forholdet til hans berømte far. Moren er merkelig fraværende i boka, det samme er broren. Det er åpenbart tvillingsøsteren han har følt seg mest knyttet til, og forholdet til Kristin, som var mye syk som barn, er rørende skildret.

BOK OM FAREN: En kjendisbok det absolutt går an å lese, mener Dagbladets anmelder om Trond Kirkvaags nye bok om faren, Rolf. Foto: SCANPIX / MARIT HOMMEDAL
BOK OM FAREN: En kjendisbok det absolutt går an å lese, mener Dagbladets anmelder om Trond Kirkvaags nye bok om faren, Rolf. Foto: SCANPIX / MARIT HOMMEDAL Vis mer

Vondt

Boka er i all hovedsak fortellende, i minimal grad reflekterende og analyserende, og det bidrar til at «å vokse opp som kjendisbarn»-delen av den ikke byr verken på store overraskelser eller spesielt interessante poenger, utover en temmelig konvensjonell «medaljen har en bakside»-moral.

Flere talende øyeblikk er likevel med, som smiskende læreres ustanselige hilsener til faren, eller når Trond, som «sønn av sin far», presses til å gå oppvisningsløp på rulleski. Om veien til pludring av og til kan føles kort når man leser om illeluktende lærere og alskens guttestreker, gjør den vonde, men ikke endimensjonale skildringen av forholdet til faren «Kom ikke nærmere» til en «kjendisbok» det absolutt går an å lese: «Vi greide det ikke, far og jeg».

LITEN ÆRE: Rolf Kirkvaag sitter igjen med liten ære i sønnens bok.