Kom, så, forsvant

Det er ikke riktig at krigshistorien alltid blir krevet av seierherrene. Noen ganger blir den skrevet av en dansk, identitetsløs multikunstner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

• Mer debatt

Den første regelen til den danske forfatteren, teatermannen og performancekunstneren Claus Beck-Nielsen er at han ikke er Claus Beck-Nielsen.

Han er simpelthen den navnløse representanten for Claus Beck-Nielsens livsverk, som er blitt til en stiftelse kalt «Das Beckwærk». Den andre regelen til Claus Beck-Nielsen, er at selv om han er i Norge for å promotere sin nye bok, som er kalt «Selvmordsaksjonen – Beretningen om forsøket på å innføre

Demokratiet i Irak i året 2004», og handler om hvordan han selv og kunstnerkollegaen Rasmussen (egentlig navn: Thomas Altheimer) dro til Irak under USAs krigføring mot Saddam Hussein, kan han ikke fortelle om hvordan det er i Irak. Det vet han ikke. Det vet bare navnet som står på omslaget av boka, og det navnet er en nettside, www.clausbeck-nielsen.net, som foreløpig er inaktiv.

Claus Beck-Nielsen er med andre ord litt som gutten i «The Matrix» som forteller Keanu Reeves at det nytter ikke å prøve å bøye skjeen han holder opp foran seg, for det finnes ingen skje.

DET ENESTE representanten for Claus Beck-Nielsen har felles med kunstnerparet Nielsen og Rasmussen, ifølge dem selv, er at han reiser i dress. Forskjellen på dem er at han gjør det for å framstå «mest mulig upersonlig og identitetsløs», mens Nielsen og Rasmussen tok på seg penklærne for skille seg ut. Alt de hadde med seg til Midt-Østen, var en metallkasse med påskriften «Democracy destination: Iraq», og noen skisser av det de kalte «Det nomadiske parlament», en styreform tilsynelatende inspirert av torgoffentligheten i det antikke Hellas. I hver by de kom til, mens kulene hvinte rundt dem og USAs hær rykket stadig nærmere Bagdad, skulle de slå opp et telt og sette fra seg metallkassa, som representerte ideen om demokrati, og sammen med lokalbefolkningen diskutere seg fram til hvordan dette demokratiet skulle innføres. «Vi gjør det faen meg, noen må jo gjøre det, så hvorfor ikke vi?». Sånn resonnerte Nielsen og Rasmussen. Det kan virke som verdens mest halsbrekkende nachspiel-idé. Men som representanten for Claus Beck-Nielsen sier, i Danmark er ikke «nachspiel-idé» et ord.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer